Med en musikalsk tyngde som henter fra både tung amerikansk blues og blåfunklende rock finner du ingenting av Sverre Kjelsberg & Mattis Hættas ”Sami Ædnan” eller Unit Fives ”Æ e nordlening æ” i Pristines musikk. Hva det er i vannet i Tromsø vet vi ikke, men faktum er at først Urban Blues Band og nå Pristine imponerer med et spilleregister, en tyngde og en dedikasjon man ikke ofte finner hos norske bluesband. Selv om nivået åpenbart har elevert kraftig over hele linja siden Knut Reiersrud og Sven Zetterberg med sitt Four Roosters og Hungry John prøvde å etablere seriøsitet i norsk blues tidlig på 80-tallet. Om det er i vannet eller i det faktum at det er så jævlig mørkt store deler av året at man må spille seg bluesvarm for å overleve vites ikke. Men det er interessant at to av de mest seriøse nye aktørene innen norsk blues de siste årene kommer fra Nordens Paris – Tromsø! Anført av sin rødhårete vokalist Heidi Solheim og med en attityde som kan beskrives med ordene intensitet og tungt rocka blues skal det godt gjøres å ikke like dette bandet. Det er gener her som enhver som har vokst opp med bluesrock og blå tung blues og sørstatsrock øyeblikkelig responderer på da Pristine fremstår som et lite tilgjort og ærlig band. De debuterer på Blues News’ eget plateselskap (slik også Urban Blues Band gjorde). Og liveattityden har de heldigvis klart å ta med inn i studio! Det låter tyngre musikalsk og mer intenst rocka enn Janis Joplin da hun møtte Big Brothers & The Holding Company på 60-tallet. De er ikke så bundet av bluesens tradisjoner som enkelte puritanere sikkert ønsker seg, men med en vokalist som Heidi som vil frem (og får det) med masse frisluppen sjel og trøkk er det naturlig å trekke linjene fra Janis Joplin og sørstatene når man skal beskrive Pristines musikk. Og hvor slutter bluesen og begynner rocken egentlig? For Pristine synes det som en pakke. Det er ikke som i byggesettene jeg kjøpte med amerikanske krigsfly fra 2. verdenskrig som guttunge. Det er ingen deler til overs. Helheten er akkurat så perfekt og tilpasset. Vokalen til Heidi, det frigjorte gitararbeidet til Espen Jakobsen (som riktignok forsterkes så du kjenner det av Knut Reiersrud på et par låter), det majestetiske groovet i Anders Oskals orgel, og den lett dansende og tunge rytmeseksjonen med Kim Karlsen og Åsmund Eriksson. Det er bare å sette på det lange tittelsporet nest sist på albumet og kjenn på den suggererende grooven og herlige blues/rock-vibben. Ja slike sønner (og døtre) vil Norge ha! Livefølelsen på albumet er også nøkkelen til å feste Pristine til tape. Man blir ikke overrasket over det gode resultatet når man ser at innspillingen er gjort i det smått legendariske Juke Joint-studioet på Notodden. Kontrasten mellom Louisiana Reds innspillinger her for et par år siden og hans oppfølger fra en kjeller i Memphis i år forteller den dramatiske forskjellen det kan være å velge feil studio. Pristine har alle kort på hånden og reisen gjennom debutalbumet er en fryd som bare blir bedre og bedre jo lenger ut du kommer. Definitivt ikke vanlig for et debuterende band det heller. Det suggererende tittelsporet som nevnt klokker inn på 11:15, og sammen med den grandiose avslutningen med ”The blind” er dette grunnen til at jeg måtte hente meg et glass med min fineste cognac etter et par lyttinger. Knut Reiersrud er med på sistnevnte og jeg tipper han fryder seg over at ”barna hans” allerede er helt oppe på nivået med hans eget kokende og gospelgroovy bluesrock-materiale. For dette er ei låt som treffer hver fiber i kroppen slik Knut Reiersrud har disket til fest mang en gang til terningkast seks. Vi gir ikke terningkast seks (eller tilsvarende skala som vi i BN anvender) for Pristines debutalbum, men det er ikke langt unna. Det er et steinbra album fra den kirkerom-melankolske åpningen med bare orgel og Heidis sang på ”Damned if I do” til avslutningen med magiske ”The blind”. Men om Heidi kommer godt fra en nedstrippet men intens versjon av Gregg Allmans ”Whipping post”, som dukket opp på Allman Brothers Bands debutalbum i 1969, så betyr det ikke at hun synger med noe i nærheten av Gregg Allmans pasjon enda. Noen år med erfaring, også fra det vi kaller livet, vil garantert bare modne dette sjeldne sangtalentet ytterligere. Men Pristine er allerede så modent som bluesband, som rockeband, som gospelfyrig bluesrock-band, som sørstatsinspirert rockeband, som Tromsø bys store musikalske eksport etter at Bel Canto og ambient-musikken til Röyksopp har kjølnet og Jørn Hoel har elsket ferdig i snøen, at det bare er å gratulere. Detoxing er noe du trenger både i den medisinske betydningen og som musikalsk stimuli og glede. Den musikalske kraften fra nord stopper ikke ved Dovre. Heldigvis!