Denne mannen hadde en brokete karriere i Austalia og var delvis ute av musikkbransjen før han gjennom Dave Hole fikk kontrakt med et selskap i Europa i 1994. Tognonis versjon av bluesen er ikke noe for folk med sarte sjeler eller følsomme trommehinner. Kompet er stort sett tungt og monotont og gitarspillet er også hovedsakelig hardt og monotont uten nyanser. Når du i tilegg legger en vokal på toppen, som til tider kan kalles borderline growling, kan et relevant spørsmål være om dette i det hele tatt har noe med blues å gjøre. Cafe DeLuxe er en instrumental med innslag av melodi, selv om han repeterer de samme tonene gjennom hele låta. Roadrunner rocker litt mer bakpå, som noe ZZ Top kunne ha gjort, mens Neil Youngs Hey Hey My My (Into The Black) er et kjærkomment pusterom med en helstøpt melodi til å henge gitarspillet på. Mye å sette fingeren på her, men en helstøpt rockeplate er det, selv om det blir for endimensjonalt for meg.