Årets album kom seint i 2018.

Det var med sorg bluegrassmiljøet i 2009 mottok budskapet om at gruppa Lovell Sisters ga seg. Storesøster, vokalist og felespiller Jessica trakk seg for å satse på utdannelse. Søskengruppa, som ble sammenlignet med Alison Krauss, var historie. Trodde en. Men for oss som er glad i blues var det kanskje et lykketreff. For opp av asken steg Larkin Poe, de to gjenværende søsknene, som tok en krapp sving mot blues uten å kaste all tidligere musikalsk bakgrunn over bord. Megan Lovell og hennes lap steel er viktig for det nye lydbildet, og Rebecca spiller så og si alt som har strenger, piano inkludert. Gruppa som har blitt omtalt som “The Little Sisters Of Allman Brothers”, virker som de er stadig i utvikling og tar nye veivalg musikalsk. Fjorårets album “Peach” ble i mine ører toppa av et knippe flotte cover av blueslegender som Son House og Robert Johnson. Dessuten var lydbildet mer preget av ekko og stemmeeffekter og bruken av programmert perkusjon. På ”Venom & Faith” er det ikke i så stor grad coverlåtene, to i tallet, som stjeler oppmerksomheten. Gode egenskrevne låter, pakka inn i et 2018 poprock lydbilde, har samtidig forankring i blues fra Mississippideltaet og mountainmusikk fra Appalachene. Arrangementene er intrikate med gjennomgående bruk av synkopert perkusjon, og på låter som “Fly Like an Eagle” og “Ain’t Gonna Cry” er lyd­bildet i grenseland til å være for moderne, men faller for en litt puristisk anmelder ned på rett side. For selv om syntetiske virkemidler tas i bruk har musikken et organisk preg. Og så er de to låtene pakket inn i down home blues låter som “Mississippi” og en inderlig versjon av Skip James’ “”Hard Time Killing Floor”. Den andre coverlåten er åpningskuttet “Sometimes”. Originalen er acapella, fremført av en obskur sang­erinne fra Georgia med navn Bessie Jones. Hun fikk en viss oppmerksomhet da musikksamleren Alan Lomax gjorde innspillinger med henne i 1959, og mange har nok hørt dama før uten å vite om det. Låta “Sometimes” ble nemlig samplet på Moby sitt suksessalbum “Play”. Larkin Poe sin versjon åpner også acapella med klapping, og mer og mer perkusjon faller inn før en blåse­rekke understreker at vi nå marsjerer inn i et spennende musikalsk landskap. Men alt på neste kutt, blusa “Bleach Blonde Bottle Blues”, synger Rebecca “You Got To Ride At Your Own Risk”. For dette produktet er avhengighetsskapende, særlig ved gjentatt bruk. Musikken til Larkin Poe har rett og slett hypnotisk kraft, og på “Venom & Fate” er dette fullt foredlet. Kun 31 minutters spilletid, men ikke et eneste dødpunkt. Årets album kom seint i 2018.