Etter fire bemerkelsesverdige album utgitt på Anti Records i perioden 2005 – 2012, gikk Bettye LaVette til det britiske selskapet Cherry Red med albumet Worthy. Innspillingene foregikk i California i august 2014 og utgivelsesåret 2015. Med rette har også dette albumet fått ovasjonsartede anmeldelser, og man kan bare stusse over hvordan et så kvalitetsbevisst selskap som Anti ikke lenger vil ha LaVelle i sin stall. Med sin hese og raspende soulstemme, emosjonelle intensitet og enestående evne til å trenge inn i selve essensen av en sang, har hun etablert seg som en sangfortolker helt i toppskiktet. Det som har gjort Bettye LaVette til en suksess på 2000-tallet er måten hun har dratt inn sanger fra tradisjoner utenfor soul/R&B og gjort dem på sin egen måte slik bare en ekte diva kan gjøre det. På Worthy er hun tilbake i det nedstrippede formatet hun hadde på Anti-debuten I’ve Got My Own Hell to Raise som Joe Henry (som også sto bak Solomon Burkes Don’t Give Up On Me) produserte. Instrumenteringen er piano/Hammondorgel (Patrick Warren), bass (Chris Bruce), Jay Bellerose (trommer) og mestergitaristen Doyle Bramhall II som spilte på I’ve Got My Own Hell to Raise er tilbake, vekslende mellom mykt komp og lynende, bluesmettede soloer. Joe Henry og Bettye LaVette har produsert sammen. Varmt, klangfullt og luftig lydbilde. Innadvendte ballader veksler med funky R&B, countrysoul og på noen av låtene er Patrick Warrens piano over i rullende kubansk habanera i Joe Henrys «Stop». Utrolig lekkert! Den sekstini år gamle Bettye LaVette synger bedre enn noensinne. Hun rocker opp den halvglemte Dylan-låten «Unbelievable» (fra Under the Big Red Sky, 1990), tar for andre gang for seg en låt fra Beatles’ Rubber Soul, denne gang «Wait», og dekonstruerer den til sin egen, går Stones en høy gang i versjonen av «Complicated» (fra Between the Buttons), tar tak i Mickey Newburys «Bless Us All» og Randall Brambletts «Where A Life Goes». Elleve låter i alt. Ikke et dødpunkt.