Siden den tidligere sessionmusikeren og A&R-mannen Mac Rebennack debuterte i 1967 som albumartist under navnet Dr. John the Night Tripper, er det blitt et tretti-talls album, halvparten av dem er utgitt med korte intervaller siden 1989. Det er en makeløs bredde, dybde og oppfinnsomhet over Dr. Johns musikk, og hovedinspirasjonen er den uuttømmelige kilden som heter New Orleans-musikk. Det er derfor helt på sin plass at den gode doktor har laget et album utelukkende bestående av låter fra Louis Armstrongs repertoar. Sammen med trombonisten Sarah Morrow som medprodusent viser Dr. John hvorfor Armstrong er New Orleans’ musikalske beskytter. Men som tittelen sier, dette er ikke planking, innspillingene er i Satchmos improviserende og frihetlige ånd. En av låtene er sågar knapt nok gjenkjennelig, som f.eks. “Mack the Knife” der undergroundsrapperen Mike Ladd og trompetisten Terence Blanchard deler på det vokale. Det musikalske nivået er hele veien skyhøyt, og gjesteartistene er mange, slik at Dr. John overlater mye av det vokale til gjestene som stiller på hit-paraden av Armstrong-låter. Slik er det på to av gospellåtene fra Swing Low Sweet Satchmo-platene fra 50-tallet. Gospelkvartetten McCrary Sisters synger sjelelindrende vakkert i “Nobody Knows the Trouble I’ve Seen” og den silkemyke stemmen til soulcrooneren Anthony Hamilton gjør likeså i “Motherless Child”. Smektende duetter med Bonnie Raitt (“World on a String”) og Shemekia Copeland (“Sweet Hunk of Trash”) og stemmeprakten til Blind Boys of Alabama bidrar til feststemningen. Hva er det så som likevel kommer nærmest Armstrongs uttrykk? Det er selvfølgelig doktorens raspende sprukne og styggvakre bluesstemme og Nicholas Paytons trompetsoloer. Og det er sviskene “Wonderful World” og “When You’re Smiling” som vinner, tett fulgt av “Gutbucket Blues” og “Dippermouth Blues”.