36 år etter at John Fogerty slapp sitt første soloalbum, med coveralbumet The Blue Ridge Rangers, en hyllest til countrymusikken og den amerikanske sangboken, er Creedence-legenden tilbake på gamle tomter. I 1973 gjorde egenrådige Fogerty alt selv. Denne gangen har han tatt med seg gjester i Bruce Springsteen samt Don Henley og Timothy B. Schmit fra Eagles. Og han har A-laget fra countryscenen som sessionmusikere. Blant annet Buddy Miller, Kenny Aronoff og Greg Leisz. Da er allerede det mest positive med denne country-jukeboxen sagt! Det er ikke vanskelig å hygge seg med denne skiva om du har vokst opp med countrymusikkens skattekiste rundt beina. Problemet er at det likevel ikke er bra nok. Versjonene John Fogerty har laget har nesten-følelsen på de fleste låtene. Fin live-formatert opplevelse i lyden og upretensiøst slik man vil at amerikanske tradisjoner skal oppleves. Men stemmen til John Fogerty detter litt gjennom i countrysjangeren. Den mister kort og godt sin power - og enda viktigere sitt særpreg. Jeg mistenker John Fogerty for å ha blitt litt hekta på Bruce Springsteens bluegrass-revolusjon med The Seeger Sessions, og ikke minst måten Levon Helm fra The Band nokså nylig mintes sin oppvekst med countrymusikken rundt familiens kjøkkenbord. Begge gjorde de hyllester til den amerikanske sangboken som regnes som klassikere. En John Fogerty som løper i hælene på Levon og Bruce blir ikke helt det samme, selv om Bruce er med og synger på et av albumets høydepunkter, Phil Everlys ”When will I be loved”. Likevel er dette en plateutgivelse jeg ville vurdert å kjøpe! Det er ingen motsetning mellom det at plata er riktig trivelig og løs og fin, som en country-jukebox skal være, og det at den har manglende genialitet og en nerve som ”bare” ligger på det jevne. Jeg tror ikke John Fogerty har hatt noe annet motiv her enn å more seg. Det har han klart, og sånn sett er plata underholdende nok til at hele sykehuspersonalet kaster fra seg krykker, stivkrampesprøyter, pillebrett, vaskekoster og pasienter og flytter beina i takt til musikken. Jeg er spesielt glad i åpningen på skiva. John Prines ”Paradise” er en skråsikker vinner, og det låter veldig akustisk frodig og levende som på Springsteens Seeger Sessions. At han har tatt med Delaney & Bonnies ”Never ending song of love”, som den i dag sørgelig glemte soul/roots-duoen nesten fikk en hit med i 1971, løfter stemningen enda mer i den retningen. Ray Prices 1954-hit ”I'll be there” går heller aldri feil, selv om mange har gjort en coverversjon av den gjennom årene. Forfriskende at John inkluderer sin egen ”Change in the weather” også. Rock'n roll helt etter Dave Edmunds oppskrift mer enn typisk rootsrockete Fogerty. Og Roy Orbison-følelsen på ”Moody river” vil alltid gjøre bilturen mer fargerik og levende. Jeg tror nok også Nanci Griffith-fansen vil like ”Heaven's just a sin away” spesielt godt. Mye takket være Jodie Kennedys vokale assistanse. Du skal virkelig gjøre mye galt for at ikke Buck Owens ”Just as long as you love me” skal glatte ut appelsinhuden din. Men John Fogerty og hans meget dyktige musikere, forsterket med Herb Pedersen på harmonivokal, klarer ikke løfte låta helt dit den hører hjemme. ”Garden party”, med vokal bistand fra de nevnte Eagles-gutta, minner oss om de 2-3 kjedelige balladene Eagles kunne spart seg for på Koengen i Bergen i sommer. John Denvers ”Back home again” er også bare minimalistisk trivelig og ikke noe mer.  John Fogerty er i hælene på Levon og Bruce, men når ikke opp til deres standard!