Når markedet oversvømmes av kompetente, men likegyldige bluesplater og bluesfestivaler og land og strand rundt satser på at heavygitaristers volumkrampe for å sikre bluesen innpass hos yngre generasjoner, er det godt å vite at Jimmie Vaughan er blant oss. Hans album av kresent utvalgte coverlåter - Blues, Ballads & Favorites - ble en stor suksess i fjor både blant publikum og kritikere. Nå har han en oppfølger med samme portrettfoto på omslaget, og denne gangen er medvokalist Lou Ann Barton også avbildet. Plays More Blues, Ballads & Favorites består av låter fra samme epoke og med samme swamp-regionale Texas-Louisiana-feeling, det er perioden 1945 – 1965. Disse to albumene ligger sterkt an til å bli slått sammen en klassiker de luxe-utgave med bonusspor. Jimmie Vaughan har med sin rekke av soloplater der han også har utviklet seg som vokalist, etablert seg som en formidler i særklasse av låter som i sin tid var å finne på lokale jukebokser, mange av dem tilhører det han selv hørte i tenårene i hjembyen Dallas, men noe har han sikkert gravd fram i sin jakt på årgangsmusikk. Det som skjuler seg under hans betegnelse Blues, Ballads & Favorites er det som i dag kalles Americana, herunder også Texas-Louisiana-hybriden Swamp Pop, der soul, country, rockabilly, cajun og blues var ingredienser i en fengende sjanger som favoriserte tårdryppende ballader, og av og til resulterte i både nasjonale amerikanske og internasjonale hits. Fats Domino sto fadder for sjangeren, og nylig avdøde Bobby Charles var en av de store låtskriverne. Jimmie gjør to Bobby Charles-låter: “No Use Knocking” og “I Ain’t Gonna Do It No More”. På den forrige Blues, Ballads & Favorites gjorde Jimmie en fortreffelig versjon av Doug Sahms første regionale hit, den Guitar Slim-inspirerte “Why, Why, Why”. Denne gangen gjør han “The Rains Came”, Sir Douglas Quintets oppfølgersingel til storselgeren “She’s About A Mover”. Vaughan gjør den i langsomt tempo, og formodentlig mer i stil med originalversjonen til Big Sambo & The Housewreckers. (Den har jeg ikke hørt, men Big Sambo hadde stor påvirkning på Johnny Winter da han startet i Beaumont, Texas). Uansett, Jimmie Vaughan er i ferd med å overta arven etter Doug Sahm som ambassadør for sjangeroverskridende Texas-Louisiana-musikk. Han blir mer og mer en levende jukeboks. Et eksempel på hvordan Jimmie Vaughan smelter sammen blues og country er versjonen av Hank Williams-låten “I Hang My Head And Cry”. Hans vokal når ikke samme høyder som Arthur Alexanders sublime coverversjon på B-siden av “Anna” (ja, den som Beatles covret) i 1963, men den bitende, sursøte gitaren hans som rendyrker en syntese av Gatemouth Brown, Albert Collins og tidlig Johnny Guitar Watson, hjulpet av hans faste tenorsaksofonist Greg Picollo (eks Roomful of Blues) pluss nåværende Roomful-blåsere, gjør dette til en stor en prestasjon. Istedenfor å soule opp sangen holder Jimmie seg til klangen og fraseringen i Hank Williams’ honky tonk-stil. Den store swamp-klassikeren på albumet er imidlertid “Breaking Up Is Hard To Do”. I duett med Lou Ann Barton ligger arrangementet tett på den definitive (men ikke originale) versjonen til Cookie & the Cupcakes (som hadde “Mathilda”, covret på T-Birds’ Butt Rockin’). “Oh, Oh, Oh” New Orleans R&B fra Lloyd Price og Jimmy Reeds “I’m A Love You” hører vi også gjerne. Muddy Waters/Ray Charles-inspirasjonen fra den King-innspilte 1959-singlen “What Makes You Tough” med obskure Ted Humphries er et funn, likeså de to låtene fra repertoaret til Annie Laurie (vokalist med Paul Gayten Orchestra), “It’s Been A Long Time” og “I’m In the Mood For You”. Jeg får ikke nevnt alle. Hver låt er en artikkel verdt. Men jeg må nevne åpningssporet “I Ain’t Never”, Mel Tillis’ honky tonk-rocker gjort med klassisk T-Birds/Vaughan-trøkk, og albumets ene instrumental, Ray Charles’ tidlige Atlantic-låt, “Greenbacks”, der Jimmie lar gitaren synge for alt hva den er verdt, og George Rains, som har vært Jimmies trommis gjennom hele solokarrieren må ha hatt en sann svir under innspillingen av denne plata. Så er det bare å få tak i Steve Miller Band: Let Your Hair Down – som også er en oppfølger til en fjorårssuksess. Da har dere sommerbluesen. Kommer tilbake til Miller. (Hvorfor er ikke han på Notodden?)