I flere år presentert som “thinking mans Ryan Adams” er Tim Easton en americana-singer/song­writer av det store formatet. Og en artist som hadde fortjent å bli oppdaget i Norge langt mer enn tilfellet er i dag. Med tidligere albumtitler som ”Break Your Mother’s Heart” og ”One For The Ditch” skjønner du at dette er en artist som går sine egne veier tekstmessig. Anledningen er derfor den beste til å bli kjent med denne orignale artisten med hans nye New West-release (samme selskap som gir oss de nye skivene med Drive-By Truckers, Kris Kristofferson og Delbert McClinton). En plateutgivelse som gnistrer og virkelig ”kicks ass” etter flere nokså stemningsfulle og ”nedpå” type album. Du får raskt følelsen av en elektrisk Bob Dylan som holder rockefoten høyt og energisk når albumet åpner med ”Burgundy red”. En fantastisk åpningslåt som hadde gitt selv Brian Setzer hakeslepp. Det er en veldig nerve i denne åpningen, og Dylan-følelsen blir ikke mindre når tittelsporet dukker opp som tredje spor. Den som ikke kan se Dylan fremføre denne låta ser heller ikke forbindelsene mellom Dylans forfatterskap og rock’n roll. Igjen – en fantastisk enkel låt med gnistrende nerve. Og nerve er noe denne plata har uvanlig mye av. Enten det gjelder den uvanlig potente rockefoten på ”Stormy”, som nesten minner om en Willie Nile (som ble utropt til 80-tallets Dylan med sin enorme debutskive i 1980) eller Brian Setzer i en intens rock’n roll-modus, eller den glitrende og smygende bluesy ”The young girls”. På sistnevnte kan du virkelig nyte hva less-is-more prinsippet betyr for nerven i en låt. Jeg vil si at Bjørn Berge har noe å lære av den akustiske gitartrakteringen du hører her. Det er ingen overdose av faget, men nerven står virkelig frem liksom noe av den sørstatskokte roots/bluesen som J.J. Grey har gjort. Så i forhold til merkelappen ”thinking mans Ryan Adams” vil jeg si at Tim Easton er en mer potent artist på denne skiva enn Ryan Adams noen gang har vært! ”Porcupine” er en fantastisk levende og sterk plateutgivelse! En plate der Tim Easton viser opp et repertoar han aldri helt har vært i nærheten av selv om talentet har vært lysende og åpenbart fra dag 1. Her svinger han seg fra Nick Lowe-dempet følelses-balladeri på ”Stones throw away” til kompromissløs rockefot på låter som ”Get what I got” som ville fått beundrede blikk fra kretser rundt Madrugada eller hardcore Neil Young & Crazy Horse-fans. Det er sjelden du hører en plate i dag der hver eneste låt er et kick. This is it!