Thomas ‘Fats’ Waller (1904-1943) var en av jazzens fremste pianister, sangere og entertainere på 1930- og 40-tallet, og er rikt representert på plater. På youtube er det også mange årgangsfilmsnutter med Waller, der han fremfører eviggrønne låter som ‘Your Feets Too Big’, ‘Ain’t Misbehaving’, Honeysuckle Rose’, I’m Going To Sit Right Down And Write Myself A Letter’ og mange ,mange andre. Waller var en gudbenådet musiker, med en helt spesiell evne til å gjøre alle låter fullstendig til sine egne, og plateselskapene ga ham ofte temmelig dårlig materiale å bryne seg på. Det stoppet imidlertid aldri Fats, som gjøglet og ironiserte seg igjennom alt han fikk servert. Han hadde et av jazzens beste band – ‘His Rhythm’ – som sto last og brast med ham, og som svingte minst like hardt som hvemsomhelst av jazzens andre storheter på denne tida. Som pianist er Fats Waller ennå i dag å regne blant de aller største, og det var et stort tap for jazzen da han døde av lungebetennelse i 1943, 39 år gammel, på en togreise mellom to engasjementer. Det har ikke vært flust med hyllester til Fats på plate. Den mest kjente er kanskje den utsøkte SATCH PLAYS FATS fra 1950-tallet, der Louis Armstrong tar for seg Waller-klassikere på umiskjennelig vis. Nå har pianist Jason Moran samlet et stjernelag av nåtidas New York-musikere og spilt inn et funkifisert album der Wallers repertoar blir framført i moderne drakt. Det har blitt et album som absolutt har sin berettigelse, og det er en fryd å høre sangeren Meshell Ndegeocello, Tarus Mateen på el-bass og trommis Nasheet Waits gå løs på disse ikoniske låtene på nytt, forfrisket vis. Mange av låtene har også kule blåsere, og det hele er dansbart, funky og tøft. Samtidig er det moderne, svart jazz, og albumet viser hvordan gammel musikk kan bli god som ny. Dette albumet er kanskje ikke så umiddelbart tilgjengelig, musikalsk sett, som Henry Butler og Steven Bernsteins nye plate, men gudbedre, det holder i massevis.