Steve Earle har vært forsøkt plassert i mange musikalske båser opp gjennom årene. Hans debutplate var en Rockabilly-EP og han var definitivt en av ”New Country”-lederne på 80-tallet. Han har jobbet med The Pogues, Emmylou Harris, Johnny Cash og Waylon og Willie. I tillegg har han produsert plater med Grunge-band og spilt inn et bluegrass album som ble etterfulgt av en turné. Han er nok definitivt en countryrocker, men favner alt fra blues til bluegrass. På sitt nyeste album er det blues som er hovedtonen og derfor et svært aktuelt album for dette bladets lesere. Etter å ha gjennomgått sin sjuende skilsmisse og med en liten sønn med diagnosen autist, måtte Steve ut på veien igjen for å tjene penger. Å trekke seg tilbake er ikke noen valgmulighet for ham, og i fjor sommer turnerte han faktisk alene i Europa med tog, gitar, mandolin og ryggsekk. ”Det var helt greit, og ikke hadde jeg råd til å betale noen for å være med heller”, sa han i et nylig intervju, ”så jeg reiste alene”. Mange av de nye låtene ble unnfanget under denne Interrail-turnéen. At blues ble uttrykksformen var ingen bombe. ”Alle var vel drittlei av alle de jævla happy sangene mine likevel”, sier han i intervjuet. De musikalske innflytelsene til Steve Earle har vært mange, og noen av dem kan høres på denne plata. Lightnin’ Hopkins og Howlin’ Wolf er vel de mest fremtredende, men hvite bluesartister som tidlig Rolling Stones kan man også høre spor etter. Albumets tittel er hentet fra Robert Johnsons låt ”Terraplane Blues”, men den er ikke med på plata. Bruddet med Allison Moorer preger albumet både i humør og i noen av tekstene. Plata er spilt inn i Nashville på en uke med Steves live-band the Dukes og stort sett gjort live i studio. Kelly Looney og Will Rigby på bass og trommer er gamle Dukes medspillere fra de glade dager og Chris Masterson og Eleanor Whitmore på gitar og fele/vokal har også spilt sammen med Steve i en del år nå. Det er elementer av Western Swing og litt av hvert annet her, man kan ikke forvente at Steve gir seg helt over til en musikkform og lar den ta overhånd. Først og fremst er dette et Steve Earle-album med hans typiske uttrykksmåter og dernest er det et blues-album. Koster man på seg deluxe-utgaven av albumet så følger det også med en DVD med dokumentar om innspillingen og tre låter gjort akustisk og alene av Steve. Det er for meg et høydepunkt i alle hans live-opptredener om han velger å spille noen låter alene. Det er en uttrykksform som han behersker til fulle og jeg håper at vi får se ham igjen i dette formatet også her til lands. For meg er det ikke noen høydepunkter eller dårlige spor på denne skiva. Den er veldig jevn og holder høy standard. Hans mange fans vil nok sikkert glede seg over den, og jeg håper at den vil bli godt mottatt hos bluesfans verden over. Det fortjener denne hardt arbeidende låtsmeden og trubaduren.