RITA ENGEDALEN
RITA ENGEDALEN
Chapels And Bars
Bluestown Records
Herlig jukejoint-følelse
På mange måter er dette bluesdronningens mest frigjorte og Clarksdale/Mississippi-inspirerte utgave av seg selv noen gang. Ja, på mange måter er dette første gang Ritas sjel helt og holdent er inni bilen til Jessie Mae Hemphill, på vei hjem fra Ground Zero Bar med gunner’n i den ene hånda og gitaren i den andre. Det er ikke mye Jondalen-singer/ songwriter attityde eller country-inspirert fortellerkunst på denne plata slik det har blandet seg i Ritas gospel, twang og blues tidligere. Dette er en plate som er en ren overdose av Ritas fascinasjon og tildragelse til bluesens første kvinner. Og til den musikalske og mennesklige opplevelsen av å være i Clarksdale. Stedet i Mississippi der Robert Johnson møtte djevelen i veikrysset og bluesen ble født ifølge myten. Rita møtte ingen djevel, men derimot Jessie Mae, og resultatet av det blottlegges med full kraft på Chapels And Bars.
Rita har blitt referert til som Norges bluesdronning av mange siden hun vant Spellemannsprisen i bluesklassen i 2007 for albumet Heaven Ain’t Ready For Me Yet. Hun har som låtskriver og tekstformidler holdt høy klasse med noe nærmest indiansk i sin tilnærming til en høyst personlig og kreativ musikalsk sjel. En sjel der historien til kvinnelige pionerene i bluesens historie nesten har vært viktigere for henne enn historien om seg selv. Sånn sett er Chapel And Bars den endelige konfirmeringen av hvor Rita Engedalen kommer fra rent musikalsk. Hvilken spirit hun hører til. Jeg ønsker meg ingen flere historier om Jessie Mae eller bluesen, menneskene og maten i Clarksdale etter dette, for å si det slik. Dette er så glimrende ”to the point” om Ritas følelser for Jessie Mae og hennes spirit at dette monumentet må få stå for akkurat det. Et tidvis imponerende epos!
Det svinger med herlig jukejoint-følelse på dette albumet, og om ingrediensene er hillcountry blues til makspunktet, og følelsen av å rive jukejointen ned til grunnen gjennom å slamre kraftigere musikalsk enn noen gang før, så er det også mye av den countryblues og country-rock’n roll følelsen som oser av 50-tallet og stedet Jerry Lee Lewis og gutta som først samlet seg i det legendariske Sun Studio kom fra. Med Jostein Forsbergs lengtende munnspillintro på ”House of shame” lunter det av gårde mer i country enn bluestakt, og variasjonen fra den heftige innledningen i hillcountry-bluesens ånd med ”Chapels and bars” og ”My hill country blues” balanserer albumet nydelig. Andre låter som ”She rocked the cradle of the blues” fortsetter på Brendan Crokers og Albert Lees countryfargede og gitarplukkende side av låtskriverkunsten. Herlig!
Rita har valgt noen coverlåter med spesiell omhu denne gang. Jessie Mae Hemphills ”Lord I feel better” får spennende besøk av Tuva Livsdatter Syvertsen både på vokal og hardingfele. En killer versjon som viser at det åpenbart er bånd mellom norsk folkemusikk og Mississippis blues. En riktig stompy versjon av Irma Thomas ”Don’t mess with my man” river godt i teltduken, og det koker skikkelig på kjelen også når Sven Zetterberg gjør sin entre på Ritas konsertfavoritt ”Ball and chain” skrevet av legenden Big Mama Thornton. Apropos gjester så må også nevnes Bjørn Berges deltagelse på det heftige gospelfyrte åpningssporet som også er tittelsporet.
Ryggraden i hennes band med Morten Omlid på gitar, Jens Haugen på bass og Eskil Aasland på trommer har ”the Clarksdale mood” mer inne enn noen andre musikere i dette landet etter å ha spilt en del med Super Chikan på reiser over dit. Så ingen skal bli overrasket når Rita legger igjen alle reservasjoner i garderoben og gjør sin uforbeholdne hyllest til Jessie Mae, til Clarksdale og hillcountry-bluesen på dette albumet. Og likevel klarer hun å vise frem de andre sidene hun besitter i en amerikansk frodighet som tidvis er svært overbevisende. Rita er hjemme, og jeg gleder meg allerede til neste trekk. Der tiden vil være moden for Rita Engedalen uten sitt historiske galleri. Rita i egen ånd, og med støvet fra Jondalen i kjeften.