Anson Funderburgh og hans avdøde kompadre Sam Myers krysset ofte spor med bandleder og bluesgitarist Andy T (Talamantez) fra California når de var på turne og festivaler rundt om i USA. De ble gode venner og Anson og Andy snakket stadig om å lage det albumet vi sitter med her nå. Men det skjedde aldri, ikke før Andy T flyttet til Nashville for noen år siden, og traff byens levende blueslegende Nick Nixon. Vi kjenner fortiden til Anson Funderburgh ettersom han har vært en live-favoritt i Norge så lenge jeg kan huske, men i Norge er verken Andy T eller Nick Nixon særlig kjente for noenlunde oppegående blueskjennere. Men de har ”partiboka” i orden begge to. Andy T som har spilt for mange av de største navnene, og drevet bandet til Smokey Wilson og Guitar Shorty i lengre perioder. Nick Nixon har vært medlem av The New Imperials gjennom mange av sine 45 års historie og spilt med mange av de største innen bluesen han også. Samtidig som han har vært viktig for å revitalisere bluesscenen i Nashville de senere årene. Nick er også kjent som en god venn av Jimi Hendrix i sin tid. Drink Drank Drunk er en flåsete tittel kanskje, men det er ingenting flåsete ved dette albumet. Med Anson Funderburgh som produsent og medspiller har Andy T og Nick Nixon funnet en tone som godt sammenfaller med samarbeidet Anson Funderburgh hadde med legenden Sam Myers. Både musikalsk og i forhold til blandingen av bakgrunn innen blues som hvit og farget. Gitaristen Andy T, farget av de store bluesband-lederne BB King og T-Bone Walker, og sangeren Nick Nixon som oser av den gritty og kraftfulle bluessangeren som man ikke finner under hver en busk i dagens amerikanske blues. Her oser det av erfarenhet og fin bluesfølelse fra det som kan kalles klassisk blues med nerven fra 50/60-tallet. Fint at de gjør brudd stilmessig underveis, som den over fem minutter lange instrumentale ”Dos danos” der Andy T får briljert med sine gitarferdigheter. For fans av BB King og Anson Funderburghs senere album, vil dette falle i smak. Skal jeg påpeke noe negativt må det bli at formen på den bluesen Andy T og Nick Nixon gjør er vel definert og etter noens mening satt. Et par av shuffle-nummerne kan bli noe statisk selv om følelsen er god. Jeg synes dog at nerven de fremfører dette med er godt over snittet. Det er bare å høre vokalprestasjonene på ”Life is too short” og ”Don’t touch me”. Nick Nixon er virkelig et funn. Langt mer sparky enn for eksempel Kim Wilson, etter min smak.