Steve Tracy er nok for mange mer kjent som Distinguished Professor ved University of Massachusetts, bluesforsker og akademiker enn utøvende musiker. Ved siden av å skrive i bladet som Blues Unlimited, Living Blues, Jefferson og Juke Blues, har han forfattet mangfoldige linernotes til historiske utgivelser, samt forfattet og ­redigert omfattende monografier og antologier som Write Me a Few of Your Lines: A Blues Reader (1999), Langston Hughes and the Blues (2001) og Hot Music, Ragmentation, and the Bluing of American Literature (2015). Kan så den professorale akademikeren spille? Ja, så definitivt! På samlingen I Bleed Through My Soul viser Tracy seg som en meget overbevisende vokalist og til dels original bluesmunnspiller. Hele 14 av de 17 kuttene er hentet fra platen Going to Cincinnati (1990) med samme herreorkester. Visst er disse låtene preget av et lydbilde og en produksjon som i dag ­kanskje verken låter tidsriktig eller retro på den riktige måten. Dertil er kanskje heller ikke de selvskrevne låtene de mest minneverdige. På den andre siden er coverlåtene åpenbart plukket ut med nennsom hånd. “Good Liquor Gonna Carry Me Down” og “Jelly Roll Blues” gjøres med overbevisning og er elegant arrangert. De tre nye kuttene på skiva, innspilt i 2015, er rett og slett tre soloinstrumentaler for munnspill, gjort intimt og med en sterk nerve. Sjelden har jeg hørt travere som “Swing Low Sweet Chariot”, “Amazing Grace” og “Motherless Child” framført acapella med en slik intensitet og spontanitet. For det er nettopp i det spontane, og til tider nesten dissonante og kaotiske, at Tracys styrke som munnspiller ligger. Han har også fremragende teknikk, men det hele låter aldri veldig gjennomplanlagt eller villet. Mer spontant og upretensiøst. Her har mange av dagens yngre munnspillere mye å lære. Tidvis låter Tracy som en litt villstyrig blanding av Jaybird Coleman og Sugar Blue, og det med overbevisning. ”For the number one harmonica player, I would say that would be Steve. I ain’t heard nobody bring him down yet. Every­where I be he comes tear the place down”, sa salige Albert Washington en gang. Jeg tviler ikke.