Her er den beste NMAS-plata siden bandets debut med Shake Hands With Shorty (2000). Med andre ord deres mest gjennomført rootsy utgivelse til dags dato, og dermed mindre preget av uendelig jamming og halvhjerta pop . Songstertradisjoner à la Furry Lewis, Stones anno Sticky Fingers, Grateful Dead, Dyla, string band-musikk og hillbilly gospel har inngått en kjemisk forbindelse der Luther Dickinson er høyt og lavt med slidegitaren, Chris Chews broder Cody Dickinson dæljer trommeskinn som aldri før og Chris Chew ruler på bass. Luther synger ikke “svart”, men hans hese og spinkle honky tonk-stemme er full av melankoli, desperasjon, galskap og ømhet – på det beste et eller annet sted mellom Keith Richards og Gram Parsons. Albumet er tilegnet den legendariske produsenten og sanger-pianisten Jim Dickinson, far til Cody og Luther som gikk bort sommeren 2009. Nå har gutta produsert selv, og jeg opplever denne plata som en hyllest til det faren sto for i bandet Mudboy & the Neutrons. Her er de i røttene og i sørstatsmusikkens spirituelle dimensjon, men uten å være retro. Innimellom låter det like rått og møkkete som Black Keys og Jon Spencer. Ta en låt som “New Orleans Walkin’ Dead” med Alvin Youngblood Heart (medlem av Grammy-nominerte South Memphis String Band sammen med Luther) som gjest på munnspill og åpningssporet “This A’Way” har et Stax-møter -“Brown Sugar”-riff. Flere av farens gamle kompiser stiller: Spooner Oldham på piano er med flere steder, sjekk det ensomme bedehuspianoet hans som frambringer avslutningstonene på det siste sporet “Jellyrollin’ All Over Heaven”. Selveste Mavis Staples løfter gospelsoulen i duett med Luther på “The Meeting”, Jim Spake er på saksofon og klarinett, den swampy tamburinisten Jack Ashford deltar og Ry Cooder bidrar på “Ain’t No Grave”. Og platas ene coverversjon - Dylans “Stuck Inside Of Mobile With the Memphis Blues Again” – har fått et frekt nytt arrangement. Dette er helstøpt.