Heftig og rått produsert pianoblues med Simen Aanerud på den etterhvert så morsomme, og tør vi si kredible Snaxville-labelen. Har Norge fått sin Tom Waits, ikke ved baren men på en pianokrakk? Det er hvertfall en slik følelse som vekkes når Simen åpner sitt album «Medicine» som en blanding av Screamin’ Jay Hawkins og masse mørk Tom Waits-nerve. Han minner meg noe om A.J. Groce (sønn av mer kjente Jim Groce) med nokså fet pianolyd, og bygger på med saksofon, og en tung og litt møkkete og liveinnspilt rytmeseksjon. Svært interessant sound her, veldig live og lite produsert (thank God), og nerven hekter deg på med en gang! Musikalsk kjenner vi Simen fra Amund og Henrik Maaruds første prosjekt Maarudkara , før han forsvant til New Zealand i 2001 der han virkelig lærte å spille bluespiano. I 3-4 år turnerte han med Tim Finn i det meste av verden, en artist vi kjenner fra Split Enz og den beste plata Crowded House ga ut på 90-tallet. Han kom hjem til bandet til Amund Maarud for noen få år siden. «Medicine» er en rik pianoblues-utgivelse som føles nesten som en konsert gjennom mange forskjellige uttrykk. Fra den nevnte mørke og stemningsladete innledningen farget av Tom Waits (som jo virkelig kan lage blues), til en piano-honky tonk som ruller som Fats Domino, svinger så vidt innom vaudeville-tradisjoner, New Orleans boogie woogie, Chicago-blues og mye annet. Det er aldri kjedelig å høre en pianoblues-plate som denne debuten Simen Aanerud har fått til! En bluespianist som er like umiddelbar og frisk i attityden som en Al Copley (Big Joe Turner-inspirert bluespianist som startet Roomful Of Blues sammen med Duke Robillard i 1967) og Mike Sanchez fra Big Town Playboys. Vel verdt å skaffe seg denne. Selv om nerven varierer er den en berikelse i norsk blues!