Når Tromsø-bandet Pristine forlater den rootsbaserte – om enn progressive bluesrocken – og entrer en mer hardtslående 70-tallsinspirert rock, så er det en del av meg som jubler og en annen som sørger. Litt som Amund Maarud er Pristine og rødhårede Heidi Solheim litt mer barn av rocken i bunn og grunn, og finner tiden inne til å markere det med et syrete og hardtslående og veldig pre-stoner og post-Hendrix album. At de en dag, som Amund har gjort et par ganger, vender tilbake til bluesens rockete alter tar jeg for gitt. Men det er en annen bok vi åpner nå! Ved siden av de opplagte heltene fra 70-tallets Led Zeppelin til Free, ELP, Colosseum, Blind Faith og kanskje til og med Deep Purple så velter Pristine seg i en sjanger der syrete 70-tallstripper møter storslått prog møter tung pre-stoner og kompromissløs freewheelin’ rock. Du hadde mange mindre kjente band den gangen som solgte lite plater, men i senere tid er svært ettertraktet i vinyljakten stadig flere kaster seg på. Navn som Sir Lord Baltimore, Andwellas Dream, Atomic Rooster, Family, Harsh Reality, J.D. Blackfoot, Maze og norske samtidige som Junipher Greene og Aunt Mary, bare for å trekke noen navn ut av hatten. Det morsomme med rocken fra rundt 1970, uansett så syrete, trippete, progressiv og kompromissløst de rocket den gang, uansett så lite plater de solgte, så er myten og interessen rundt dem hugget i stein. Denne klubben av smale men klassiske rockeband har Pristine nå lagt sin stemme til. Spennende, synes jeg! Pristine rocker mye i den samme verden som vokalist Thomas Felberg og rockebandet WE tidligere trakterte med det norske flagget på brystet. Den syrete, majestetiske, hardtslående, groovy og kompromissløse rocken kler Pristine, men på en annen måte enn det bluesrock-bandet du kjenner dem som. Her er det veldig mye lyd, veldig kompromissløst i en storm av groove, fyrig vokal og teateralske og kunstnerisk storslåtte scener. Fra du åpner med den usedvanlig catchy «Derek», med et herlig Jimi Hendrix-riffete hook, til du dundrer inn i låter som «Louis Lane» og «California» kjenner du at det er en veldig kraftfull, trippy og øsende rockeforestilling du er med på. Nyrebelter er påkrevd, og vil du danse så er det på eget ansvar. Knut Reiersrud er med på litt munnspill. For oss som har opplevd rocken tilbake på 70-tallet er Pristine anno 2016 en velkommen og mektig opplevelse. Reboot er ikke et kommersielt rockefrieri, om du skulle tro det. Det er heller ikke noen klassiker eller et perfekt gjennomført album slik noen av de forbildene de har fra 70-tallet klarte å levere på sitt beste. Men uansett om albumet er noe ujevnt så er denne intense reisen verdt å kaste seg på. Spilt inn på bare fire dager er den litt av en 70-talls «roller-coaster ride»!