Etter et briljant comeback i eget navn og etter å ha avsluttet en rollercoaster-karriere sammen med Devon Allman og Meters/Neville Brothers-legenden Cyril Neville i Royal Southern Brotherhood, er Mike Zito tilbake med oppfølgeren. Og denne gang er det bredbent, rockete og tidvis også intenst bluesa trøkk som venter deg. Der forrige album hadde mange personlige meldinger og var så nært et singer/songwriter-album som Mike Zito vil komme, et album som trengte tid før du fikk det under huden, er dette et langt mer hardtslående og dyrisk kick ass album. Du går rett ned for telling med et album som i all hovedsak er spilt inn som en livekonsert i studio. Du kjenner på David Lee Roth- (ex-Van Halen) energien på «Crazy legs», Allman Brothers­-kraften på åpningslåta «Highway mama» (der for øvrig Walter Trout gjester), den rå Texas-bluesen i «Wasted time», og den Deep Purple-jabbete punchen i tungt rockete «Redbird» som ender opp i et utrolig syrete og jammete gitarparti. Det er et veldig rockete album, veldig «loud» på alle måter, men Mike viser også med all tydelighet hva bluesen betyr for ham med låter som «On the road», «Bad news is coming» og mektige «Road dog». Han vokste opp med fot for artister som Johnny Winter, Muddy Waters, Stevie Ray Vaughan og Luther Allison, og du kjenner på følelsen av at Mike Zito er den som kan ta den gode gamle tunge bluesen videre med den samme følelsen som disse hadde. Eller B.B., Freddie, Albert og alle de andre King’ene. Tom Hambridge, kjent som «den hvite Willie Dixon», har tidligere aksellerert karrierene til Buddy Guy, Delbert McClinton, George Thorogood og nå sist Quinn Sullivan. Han og Mike Zito hadde som mål å lage et hardtslående bluesrock-album, og det har de klart til gangs. Men ikke bare spiller de høyt, raver med gitarene, og rocker bluesen til yttergrensene. De klarer også å treffe med en klassisk bluesnerve på noen låter som gjør Mike Zito til en viktig mann for fremtiden all den tid alle de gamle bluesmennene snart har gått bort fra denne verden. At Mike introduserer sin eldste sønn, for første gang på plate når han gjester på låta «Chip off the block», gir denne plata ytterligere et sjarmør-poeng.