En gammel koloss av en blues- og bluesrock-artist vender tilbake fra sitt hjemmestudio i New Yorks Hudson Valley. Med et klassisk hardt rockende bluesalbum, masse volum og kraft, der han har produsert albumet selv og spiller noe trommer, bass og perkusjon. Og selvsagt masse av sin klassiske heavy guitar som han er så kjent for, helt siden han som meget ung fant bluesen som sin vei gjennom å høre mye på artister som Jimi Hendrix og Cream. Popa Chubby hadde sin beste tid med primal og tung elektrisk kraftblues med rocknerve og klassisk Aretha Franklin soulfølelse fra midten av 90-tallet til midten av 2000-tallet, men har fortsatt å utgi plater på eget selskap i godt tempo. Dypere blues i «Sam Lay’s pistol», og tittelsporet som har den urbane New York street-hiphop/blues og funky følelsen gjør denne bluesskiva til noe annet for et øyeblikk. På denne låta kommer budskapet om hvor polariserte vi har blitt som mennesker og raser i de senere årene. At din redsel og frykt, hvor du selv velger hvilken «hund» du vil mate, avgjøres av deg selv gjennom at du gjør dine egne valg. En bra Popa Chubby-plate der han blander nerven fra gateplanet i New York med gammel Chicago-blues, hard rock, klassisk Jimi Hendrix bluesrock og den soul/blues-følelsen han alltid har hatt med seg. Som alltid en nokså «loud» og rocka bluesplate. Det skal sies at tiden har rømt litt vekk fra de tradisjonelle Chubby-låtene som åpningen med «It’s alright», «Shakedown», «Preexisting conditions» og «Dirty old blues». Låter du kjenner igjen som mye av formelen han ble kjent for tidligere i karrieren og som ikke låter all verdens spennende i dag. Det er mer spennende det han gjør når han smelter sammen mange elementer fra gateplanet i tittelsporet, går helt ned i et akustisk format på «Wound up getting high», rocker med Motorhead-fot på «Rescue me», gjør en amerikansk vreng på en Fleetwood Mac/Peter Green-lignende instrumental på «Cayophus Dupree», eller en frekk funky New Orleans-vibb på «Me won’t back down». Før han avslutter albumet med sin rocka hyllest til Chuck Berry med instrumentalen «Chubby’s boogie». Det er mye som er bra på dette albumet, så Popa Chubby lever i beste velgående. Og slenger på et par bonuskutt helt på slutten av CDen med Rolling Stones anno 1967 med «Sympathy for the devil» og Leonard Cohens mest covrede perle, «Hallelujah». Begge liveopptak jeg faktisk synes Popa kunne spart oss for, og som ville løftet albumet som helhet om de ikke fantes her. Popa er bra, men aldri – for meg – glimrende i 2017.