Bombinos tredje albumutgivelse holder det høye nivået fra debuten Agadez (2011) og Nomad (2013) som ble produsert i Nashville av Blsck Keys’ Dan Auerbach. Denne gangen har Nigers store ørkenblues-mester vært i Woodstock i upstate New York og fått produsenthjelp av David Longstreth fra Dirty Projectors. Der Nomad viste slektskapet mellom Mississippi Hill Country blues-røttene til Black Keys og ørkenbluesen, er det det nye albumet mer tilbake i Vest-Afrika og tuaregenes egen folkemusikk og tranceblues i forskjellige krysninger med afrikansk reggae. Lydbildet er luftigere og strammere. Gitartonen til Omara Moctar (som er Bombinos egentlige navn) er både skarp og bitter, har røyksmak og bløthet. Men først og fremst tørr og varm som ørkenen. Full av passion. Ingen overraskelse at rock- og bluesgitarister verden over får hakeslepp. Han spiller som en ørkenstorm, men bruker ikke gitaren som et gevær, som mange militante tuaregmusikere ofte sier. Han sammenligner gitaren sin med en hammer som han bruker til å bygge opp igjen tuaregenes tilværelse i Niger. Han er Hendrix, Santana og Hooker på en og samme tid. Dype røtter, eksotisk og spacet, og av og til lar han el-gitaren hvile til fordel for eggende akustiske løp. Bombino har et stort register som sanger, selv om vestlige lyttere ikke skjønner hans tekster på tamashek-språket, røper den besvergende sangmåten at de handler om eksilet, fordrivelsen og lengselen tilbake til tuaregenes tradisjonsbundne, men frihetlige nomadeliv. Musikken kommuniserer på tvers av språkbarrierene. I tillegg til en forrykende kompgruppe har Bombino med seg den usedvanlige kvinnelige vokalisten Mama Walet Amoumine fra Timbuktu-gruppa Tartit. Hans beste og mest varierte album til nå.