Det merkelige med Buddy Guy er at du hører det på plate etter plate at han fortsatt har det. At han ikke vil gi oss den pure bluessjelen han fortsatt besitter på plate når han står på en scene, er som en Dr Jekyll and Mr Hyde-tilværelse for meg. Ok, Buddy Guy er over middagshøyden. Den forlot han ikke lenge etter sitt sterke comeback på Silvertone-labelen rundt 1990 med ”Damn Right I’ve Got The Blues”. Men det svinger godt fra den høyden han står på i dag også. Det er blues, det er Buddys autoritære slingrende elektriske gitar, og det er en låtskriver som fortsatt har en sjel å dele med sitt publikum. B.B. King og Carlos Santana dukker opp som gjester underveis på dette albumet. Spiller opp mot hverandre som for å få bekreftet at ”jo vi er fortsatt her. er vi ikke”. ”Im 74 years young” synger Buddy Guy på åpningslåten og gjør det klart at han fortsatt er i stand til å elske. Og selv om Buddy Guy ikke skriver eller fremfører låter som vil havne på toppen av min bluesliste lenger, så liker jeg dette her. Han følger mer et sett oppskrifter han har lært seg mer enn godt enn å gå inn i et utfordrende personlighetskammer ala det Johnny Cash gjorde i sin tid for å skape noe virkelig genuint. Ingen skal komme og fortelle deg at du er i feil selskap med Buddy Guy anno 2010 med det nye albumet ”Living Proof”. For albumet er nettopp Living Proof på at Buddy Guy fortsatt har blueskraften inne. Og at han fortsatt forsvarer å være i top 30 på Rolling Stones liste over tidenes mest innflytelsesrike gitarister. Det er mye av Buddy Guys kraft og typiske sound på denne plata, og jeg vil si at det nok er hans beste de siste ti årene. Bare det er imponerende nok! Du kan bare prøve å levere en så vital gitarsolo som Buddy bryter ut i midtveis på ”74 years young” den dagen du blir 74 år. Lykke til!