En kan på flere måter si at Ry Cooder med sitt nye album endelig har kommet hjem. Men det blir jo også helt feil, for han har aldri vært bortkommen, bare holdt på med det han selv vil, selv om enkelte av oss av og til har ønsket noe annet. Etter perioder med filmmusikk, utforsking av world-musikk fra Afrika, Asia og ikke minst Cuba, og i det siste drøye tiåret politisk og sosialt bevisste tema-album, er han der han startet da han gikk solo i 1970. Tolkninger av låtskatter innen blues, country og gospel. Selv artister som han for 48 år siden nok måtte gjøre dypdykk for å finne er med på den nye skiva. En ny låt med Blind Arthur Reed, og to med Blind Willie Johnson, selv om nok sistnevnte er mer allmenn kjent blant bluesfolket enn han var i 1970. Og fremdeles er salige Woody Guthrie tilstede, noe vi kommer tilbake til. Men skal vi bare tilbake til start etter en reise på nesten et halvt århundre? Selvsagt ikke. Cooder har blitt en mann på 71, og musikalsk er det mer modenhet og substans i det han gjør nå. Noe av friskheten på albumene fra første halvdel av 70-tallet er erstattet med kompleksitet og noen ganger arrangementer som det må tygges litt på. En bør vel også nevne at tilstedeværelsen av sønnen Joachim på perkusjon er mer fremtredende enn noen gang før. Tre av låtene har Cooder skrevet selv, resten er hentet fra “salmeboka”. Gospellåter fra countryblues og reine country­artister. Og selv om Cooder selv bedyrer at han ikke er religiøs, synger han låtene om frelse og det gode liv i himmelen, og om hvordan en god kristen må leve, med stor troverdighet og respekt for sjangeren. Noen ganger har han tatt seg friheter til å forandre litt på tekstene, som når han på “Nobody’s Fault But Mine” synger “Jesus taught me what to do, and Buddha taught me what to do”, eller når han på tittellåta fletter inn en hyllest til pedal steel-legenden Ralph Mooney. The ”Prodigal Son” er en trad låt, som ikke må forveksles med Robert Wilkin- låta, som Rolling Stones gjorde en cover av på “Beggars Banquet”. Åpningskuttet, “Straight Street” fra repertoaret til Pilgrim Travelers, er en av flere med de kjente koregutta til Cooder, Bobby King og Terry Evans, som døde i januar. “Shrinking Man” er en egenskrevet sak, der Cooder tar fram den mer rå slidegitaren, mens på “Gentrification”, en låt med mer elementer av world-musikk, får Joachim Cooder lov å boltre seg på diverse rytmeinstrumenter. De to Blind Willie Johnson-­låtene er innertiere. “Everybody Ought To Treat A Stranger Right” mer rett fram og med nydelig koring, mens den mer kjente “Nobody’s Fault But Mine” har fått et mystisk blåsearrangement som jeg måtte ha et par runder på før jeg innså at det ga låta en ny dimensjon. Legger en til enda en låt med en blind sangevangelist, Blind Alfred Reed, får en albumets tre sterkeste låter. “You Must Unload”, med nydelig fele, er gåsehudvakker, selv om tekstinnholdet er pietisme på sitt mest reindyrka. Eller hva sier du til: “You'll never get to heaven in your jewel-encrusted high-heel shoes. You must, you must unload”. Enda en blind herremann, Blind Roosevelt Graves, får være med. På hans “I’ll Be Rested When The Roll Is Called” tar Cooder fram mandolinen og slipper igjen til koregutta sine. Et par av låtene mot slutten blir litt for dvelende for min smak, selv om egenskrevne “Jesus and Woody, som omhandler en samtale mellom de to mennene oppe i himmelen, er både morsom og tankevekkende. Cooder klarer heller ikke helt å legge bort sitt politiske engasjement som har preget hans siste album. Når Jesus sier: “I heard the news, the vigilante man is on the move this time”, tolker jeg lett at mannen som tyr til selvtekt, er en viss amerikansk president. Og når Cooder på “In His Care” rocker seg ut av albumet i umiskjennelig stil, er det bare å slå fast: Cooder har laget sitt beste album siden “Paradise and Lunch” i 1974. Og det passer jo bra, nå når han skal gjeste Notodden Blues Festival.