Sangeren og keyboardisten Sammie Moore (f. 1939) fra Rock Hill, South Carolina føyer seg inn i rekka av obskure afro-amerikanske blues og rhythm & blues-veteraner som Fat Possum/Big Legal Mess Records elsker å gi en litt punk/garage-innpakning. På You tube-finnes et Night Train-opptak fra 1965 der Sammie Moore har etablert seg som scenartisten Ironing Board Sam fordi han hadde for vane å plassere sitt beinløse el-piano på et strykebrett. På den tida var han en hylende soul-rocker i Ray Charles-skolen og på slutten hadde han singelutgivelser på Atlantic. Som liveartist ble han tidlig introdusert på New Orleans Jazz & Heritage Festival og på 2000-tallet er han i stallen til Music Maker Foundation, men nå er han altså på Fat Possum-labelen Big Legal Mess og blitt produsert av Bruce Watson og det bluesmusikalske renessansemennesket Jimbo Mathus. Tittelsporet «Super Spirit» er uakkompagnert spoken word og er nærmest påkallelse av en universell kjærlighetsånd, inspirert av en trancelignende naturopplevelse som fikk ham til å bryte ut i spontan sang. Det er med andre ord mye gospel og spiritualitet i denne sangeren. Lydbildet er flott med rene gospelkorister på flere av sporene, men også Ironing Board Sam bidrar til det sjelfylte med sitt tangentspill. Det minner både om nevnte Ray Charles’ tidløse elpiano-intro på «What’d I Say» og Joe Zawinuls spill på «Mercy, Mercy, Mercy!» med Cannonball Adderley. Vokalinnlevelsen hans i Ann Peebles-sangen «I Still Love You» er det heller ikke noe å si på, og jeg regner med at garasjegitaristen Jack Oblivion står bak de hamrende riffene på «I Can’t Take It». De gamle er yngst her. Grab denne.