Jeg har forelska meg. Skikkelig nyforelska og inne i den perioden der jeg analyserer og prøver å forstå. Bli bedre kjent. Den utkårede er et band fra Värmland i Sverige som bærer navnet “T-Bear & The Dukes”. De er ute med sitt fjerde album, og jeg har for lengst skjønt at jeg må ha tak i de tre foregående, men akkurat nå har jeg nok med å absorbere “Time Is A Healer”. I en tid der en formelig vasser i musikk, er det sjelden jeg lar et album gå igjen og igjen i spilleren. Men T-Bear & The Dukes er med meg mye av dagene og blir og tatt med på biltur. Det hender jeg tar en liten ekstra tur selv om jeg bare skal på butikken. Må bare høre litt til. T-Bamsen og hoffet hans har til og med vært på øret når jeg har tatt en “treningstur” på min nye el-sykkel, og gitt meg et ekstra puff. Hva er det så med denne gjengen som gjør meg så betatt? Svaret er sammensatt. Jeg liker sounden deres, Hammond B3 ofte langt framme i lydbildet, tøff og variert gitarsound og en kraftfull og intens vokal. I det hele tatt et band med karakter, bastant men samtidig med luft i arrangementene. Så er det låtene, bra alle som en, passe varierte, ofte med spennende overganger og B3’en som er med og løfter det vokale på refrenger. Alle låtene er egenskrevne. Til slutt er det forundringselementet. Jeg har liksom hørt dette før, men samtidig ikke. Er det ikke litt Steppenwolf eller tidlig Blood, Sweat & Tears? Av og til, for eksempel på “Spirit and Soul”, får vokalfraseringene meg til å tenke på Sven Zetterberg. Men først og fremst er det god blues med en twist av rock og funk. Bak T-Bear gjemmer seg Torbjørn Solberg, og hertugene er Emil Solberg Washenfeldt på B3 og keyboards, Fredrik Kaudern på bass og Henrik Berg på trommer. Bamsen selv tar seg av det vokale og gitararbeidet. Enkelte ganger, for eksempel på “Shiver and Shake” serverer han “twang” gitar som får meg til å tenke på en tøffere utgave av Hank Marvin, eller kanskje enda mer Duane Eddy eller en ung Lonnie Mack. Og på instrumentalene som åpner og avslutter albumet, er det noe av den samme attityden. Åpningskuttet “Taranto” henspeiler vel på den Sør-Italienske byen med samme navn, men får meg til å være hensatt til åpningsscenen på en westernfilm. To fredløse menn rir over de store slettene i grenseområdet mellom Mexico og Texas. Innbakt mellom disse to låtene, befinner seg ni låter som alle er av høy klasse, og det er vanskelig å ha spesielle hjertebarn. I dag er det kanskje orgeldrevne “The Time Has Come” og det mer dvelende tittelkuttet. I morgen er det kanskje to andre. Men en ting er sikkert. Norske bluesklubber som ikke har hatt besøk av T-Bear & The Dukes enda, hiv dere på telefonen og book! Gutta holder jo til i Arvika, ikke så mange steinkastene fra norskegrensa heller.