Tim Scott, en gang viril rock-soloartist på de store majorselskapene og i 1990 mannen bak det sensasjonelle rockebandet Havalinas som dessverre bare fikk utgitt en plate, har siden 1994 hatt sin base i Norge. Låtskriveren har etter flere sterke singer/ songwriter utgivelser her under sitt eget navn Tim Scott McConnell, som hadde fortjent mye mer enn skryt fra presse og bransjefolk, inntatt navnet Ledfoot. Og plukket opp sin blues og sitt forhold til samfunnet og djevelen med like stor intensitet som Seasick Steve. Det gir suksess! Tims første album som Ledfoot ble kalt The Devil's Songbook og kom på Blue Mood i 2007. Metallisk og stramt regissert i et kaskadisk og intenst løp med sin stemme og akustiske gitar kunne uttrykket som Ledfoot minne om Bjørn Berge. De bygger melodiene over samme type lest, men som man vil legge enda mer merke til på Ledfoots nye album Damned: Robert Johnson kommer tydeligere gjennom i hans musikk enn i Berges maniske, metallisk og rocka strengemaskin. Bluesfølelsen er intens, desperat, korsfestende og maler veggene blodrøde som en John Doe i X eller Jeffrey Lee Pierce i Gun Club. For dette er aldri streit deltablues, jumpy Chicagoblues, westcoastsvingende Californiablues, eller repeterende North Mississippi jukejoint-blues. Ledfoot alias Tim Scott McConnell henger korsfestende som en rockens ulv og ”blør” ut sin blues. Etter en lang karriere, som man trygt kan si aldri har gitt betaling etter fortjeneste, tar Ledfoot fram sitt innerste, sitt mørkeste, sitt sterkeste i en blues som står som en påle. Tim Scott som ble født i en trailerpark i Florida, bodde mindre enn et år på hvert sted under oppveksten, og debuterte i 1981 i bandet The Rockats med albumet Live At The Ritz, har mye å øse av. Han er en rockens sjel som leverer ut sjelen sin like intenst som Seasick Steve, og sånn sett er dømt til å høse applaus fra Robert Johnsons bord. Født en rocker er det ikke rart at Ledfoot/ Tim Scott velger seg likesinnede når han samarbeider med andre musikere om oppfølgeren til The Devil's Songbook. Albumet er produsert av ingen ringere enn Ronni Le Tekrø. Ronni leverer både akkompagnerende gitarspill, piano og koring til skiva, mens Sivert Høyem fra Madrugada synger en mektig, mørk og dyster bluesduett med Tim på låta ”Wicked state of mind”! Men hold an et øyeblikk! Albumet leveres som et dobbeltalbum der låtene er spilt inn to ganger. Damned (If I Do) er spilt med musikere fra Ronni og Sivert til flere blåsere, trommer, bass etc i noe nært en bandversjon. Damned (If I Don't) er de samme låtene, men her bare med Ledfoot/ Tim Scott alene live med sin 12-strengers akustiske gitar. Gjett hva som funker best? Man skulle tro det var den påkostede versjonen med rockemusikere, for øvrig mikset av ingen ringere enn engelskmannen John Fryer (Nine Inch Nails, Depeche Mode, HIM), men tro om igjen. Liveinnspillingene med Tim alene er tidvis sensasjonelt bra. Så de blir mitt valg selv om ”band”-versjonen også er spennende! Liksom Bjørn Berge har Ledfoot/ Tim Scott utviklet en gnistrende gitarspill, men der Bjørn kan tappe deg for krefter over et helt album fyller Ledfoot/ Tim Scott på med så mye blues fra sin inderlige singer/ songwriter-kapasitet at du henger med hele veien. Gnistrende ny plate dette. Det er bare å slipe øksa slik at du får hull på sparegrisen, for dette er et album du må ha. Med låter som ”I don't want this anymore”, ”Hanging tree”, ”Purgatory road”, ”Crazy or insane”, ”Beast of my own invention”, ”Nevermore” og ”My angel whore” skjønner du fort at det ikke er noen reise i en åpen cabriolet en solskinnsdag dette her. At det ikke er musikk Petter Stordalen ville ønsket som underholdning i sitt bryllup. Men like fullt: Dette alvoret kommer du ikke umerket ifra, og det er det som er så flott med musikk. At den virkelig kan bety noe. Ledfoots blues gjør det. Til tusen!