‘The devil’s in the details’, heter det jo. Jeg tviler på at noen klarer å arrestere gutta i The Jelly Roll Kings for noe som helst – så gjennomarbeidet og tidsriktig som ‘Jelly Roll Shuffle’ fremstår. For brød­rene Kent Erik og Thomas ‘Pee Wee’ Grim Thorvaldsen var det så viktig å nærme seg det opprinnelige at til og med bandnavnet 9 Fingers måtte vike. The Jelly Roll, i tillegg til brødrene Thorvaldsen, består av Big Martin Rosten på ståbass og Kai Evans på trommer. Man blir blank i øya bare av å ta en titt nedover track-lista på ‘Jelly Roll Shuffle’. Den starter friskt med ‘Date Bait’, en låt skrevet av Roosevelt ‘The Honeydripper’ Sykes allerede i 1946, fortsetter med en låt skrevet av den engelske munnspilleren Stan Weston (spilt mye med svenske Trickbag, bl.a.) og Big Walter Hortons ‘Have a Good Time’. Horton spilte inn låta for Sam Phillips i 1951, og Muddy Waters gjorde den også noe senere. Som man forstår; blueshistoria ligger i tykke lag her. Knut Erik er på ingen måte noen Big Walter, men bevares! Han gjør jobben. Det gjør forresten hele bandet. Det fortelles fra informert hold, at produsent Little Victor kjørte bandet knallhardt i studio for å få frem det aller ypperste i dem. Han betegnes som en ‘spenstig mann’, en som har enorme blueskunnskaper og en som absolutt vet hvordan han vil det skal låte. Selv har Little Victor uttalt følgende: - Hard work pays off and I reckon I’m very pleased with the result. This album not only captures the spirit of all the great 1950’s blues recordings. It also sounds just like it! For å fortsette gjennomgangen av skiva: ‘I’m Tired’ er en ny låt fra kvinnebedårer Sykes, mens ‘Pontiac Blues’ kommer fra repertoaret til Sonny Boy Williamson II. 1951 var året han spilte inn denne for legendariske Trumpet Records. Homer Harris-låta ‘I’m Gonna Cut Your Head’ er litt av en godbit. På originalinnspillingen fra 1946 hadde han selveste Muddy Waters på gitar. The Jelly Roll Men har Thomas ‘Pee Wee’ til denne jobben, og det klarer han med glans. At han i tillegg støttes fjellsolid av Øyvind Stølefjells piano gjør det absolutt ikke dårligere. Som spor 7 kommer platas første egenproduserte kutt; ‘Come Back Home To Me’. Låta glir smertefritt inn i sammenhengen, og jeg ser ingen grunn for at bandet ikke skal fortsette å skrive egne låter. Fint munnspill fra Kent Erik her. Hele lydbildet på skiva fungerer meget bra, syns jeg, og tekniker Arne Rasmussen har gjort en god jobb med å finne egnet lokale til innspillingene. Hjemme i sin egen bakgård nærmest, fant han puben Garasjen, som hadde sesongstengt, og kunne brukes til formålet. Hans eget studio-stash og kunnskap om bl.a. gammeldags oppmicking bidrar nok stort til at lyden sitter som den skal. I George ‘Harmonica’ Smith-låta ‘Rockin’’ bidrar også Rasmussen med rytmegitar – om de nå har glemt å kreditere han på coveret! ‘Murder My Baby’ er ei låt vi også kjenner under navnet ‘Cheatin’ and Lyin’ Blues’ fra1941. ‘Keep Your Hands Out of My Pocket’ er fra katalogen til den kanskje aller største av alle Chicago-­pianister, Otis Spann. Og hvem passer vel bedre til å synge denne enn Norges beste Spann-tolker, Øyvind Stølefjell? Eller Hollandale Slim, som han heter på coveret. Little Victor prøvde seg nemlig på å uttale navnet på Øyvinds hjemby Arendal. Det gikk ikke! Dermed Hollandale Slim. Kult nok. Snekker Stølefjell spiller forresten forrykende flott gjennom hele skiva, og innspillingstekniker Arne Rasmussen vet å fortelle at det på Garasjen Pub i Nord-Odal står et ærverdig gammelt flygel fra sent 1800-tall som ble brukt under innspillingene. Med ‘Shakey’s Boogie får vi skivas andre sjølskrevne låt. En herlig munnspilldrevet instrumental, selvfølgelig som en hyllest til Big Walter ‘Shakey’ Horton. ‘Mr. Home­wrecker’ er den tredje og siste egne låta. Denne er skivas eneste signert Thomas ‘Pee Wee’, og jeg tror også det må være gitaristen sjøl som synger her. Produsent Little Victor slipper også til vokalt på en låt, nemlig ‘Move To Kansas City’. Antagelig utgivelsens eldste låt - Jim Jackson slapp denne som ‘Kansas City Blues’ allerede i 1927! Låta ‘Evalina’ – eller ‘Evalena’, som den het hos Tampa Red - er av selveste ‘The Guitar Wizard’. Tampa Red kom til Chicago tidlig på 20-tallet, og denne låta er, så vidt jeg vet, fra 1953. Red hadde med seg Walter Horton på sin utgivelse, forresten. Jeg vet det ble mye blueshistorie her, men med en utgivelse som dette så er det vanskelig å komme utenom. Gutta har jo valgt seg låter med historie, av artister med historie. At det også er artister som absolutt ikke må gå i glemmeboka er en annen sak, og en sak folk som ‘The Jelly Roll Men’ gjør sitt for å unngå. Fra min side er det bare et å tilføye;: Dette klarte dere utmerket gutter! Vi er heldige som har bluesfolk som dere!