Saffires musikk har igjennom de siste 20 årene dessverre hatt en tendens til å bli puttet i den diskriminerende båsen "bra til å være damer". Sannheten er at trioen har gode kvaliteter – blant annet gode selvskrevne låter, artige arrangement og imponerende flerstemt sang – som gjør at de overskrider slike barnslige skiller. Artige tekster har de fremdeles på låter som Too Much Butt og Bald Eagle, men heller vel mer over i et mer melankolsk folk-landskap på sin etter sigende siste utgivelse. Således kan skiva lett bli litt likegyldig både ved første og andre gjennomlytting. Men "rene" blueslåter som Kitchen Man bryter fint opp, og Gaye Adegbalolas vokal tilfører den nødvendige nerve og patos. Dertil spiller Ann Rabson som alltid suverent piano. Måtte vi høre mer til henne etter Saffire!