Den aldri hvilende Arle Hjelmeland er her igjen med sitt munnspill og sitt Good Time Charlie. I denne runden kan du følge Good Time Charlie der de under Yngve Sætres kyndige og nennsomme produsentveiledning gir seg garasjerocken videre i vold. Det er med andre ord klart for en festforestilling (som jeg allerede gleder meg til å se på en scene). Dette er, i ytterst positiv forstand, en flodbølge av en plate. Der du overøses med positivitet og en musikalsk tradisjon som spenner fra The Standells til The Cramps. Misforstå ikke, her er ingen coverlåter - alt er suget fra Hjelmelands og gitarist Steinar Karlsens bryst. Noen låter skjemmes riktignok i noen grad av noen riktig gresselige stryker- og synthpålegg, men det er kanskje slikt vi må leve med for at plateselskapet skal kunne snakke om en "sound tilpasset nåtida". Likevel, ingen grunn til å la seg skremme fra å delta på festen. Her skrangles og rufses det i fullt monn for å kompensere i den grad at det ikke er gjørbart å ikke la seg sjarmere av dette. Siden sist er kompet byttet ut, i denne utgaven heter trommeslageren Einar Olsson og bassisten Morten Skage, men så tett og fett som det låter høres det ut som disse gutta har spilt sammen i årevis. Hjelmeland skal ha nesegrus beundring for stayerevnen sin der han vel har rundet tjuefem år som frontfigur i GTC, og fremdeles høres ut som han er tjue. Dette er blitt en naturlig oppfølger av 2008s "Mojo Energy", og der den plata ble nominert til Spellemann skal det nesten uoverkommelige argumenter til for å trumfe denne, gitt. Ingen grunn til å fjase med noen detalj­analyse her - gå og kjøp!