Danske Mojo Makers slo ned i min bluesrock-mage med solid kraft på debutalbumet «Wait Till The Morning». «Få hivd dem på danskebåten snarest» skrev jeg høsten 2013, og nå begynner det endelig å skje samtidig som de følger opp med et like dyrisk og frodig album. Et album der duvende moderne blues, en gospel og soul-fyrt kraft slik du har hørt både Robert Randolph, Ben Harper, våre egne Moving Oos og favoritten J.J. Grey & Mofro gjøre det, og en følelse for begrepet classic rock (Led Zeppelin etc) drar i nødbremsen så du kommer ut av likevekt og dundrer inn i veggen. På en god måte! Og Mojo Makers gjør det tydeligere denne gang at bluesen og soulfølelsen i både bandets prestasjoner og den glimrende vokalisten Kasper Osman, som er en naturbegavelse som er mye svartere enn både Danmark og England har naturgitte forutsetninger for, sitter dypere enn på debuten. Det er bare svenske Anders Osborne som vokalt har nådd dette nivået fra våre kanter. De har tonet den slamrende (og egentlig også begrensende) engelske rockkraften (Free, Zeppelin) ned på dette albumet og kryper mer på magen som J.J. Grey & Mofro og kanskje G. Love & Special Sauce uten hiphop-toner. Følelsene sitter tyngre og dypere og gir meg enda mer tro på at Mojo Makers er det neste store bandet fra Danmark. Men da må de fanden ta få gitt ut dette på vinyl. De lager helt spesielle cover med mennesker som har levd mye liv, fra sigardama i Havana på debuten til aborgineren fra Australia her. Både musikken og coverne skriker etter å bli presentert på vinyl. Mojo Makers er ikke noe vanlig rett-frem bluesrock-band som så mange andre i bransjen fremstår som. Kanskje har de vært på mange konserter med nydelige Savage Rose? For det er soul- og gospel-nerven som er fremtredende og rødglødende og fristende her. Selv om Mojo Makers er et bluesrock-band kategorisk sett. Djevelen sies å ha mye ansvar for bluesens skapelse, og med «Devils Hands» er han og rører i grytene igjen. Den tighte grooven du fant på debutalbumet har blitt enda tightere!