Denne rundens kanskje mest schizofrene bi­drag kommer fra Kelly Carmichael. Navnet ringer vel kanskje ingen bjeller for så fryktelig mange, men hvis vi legger til at Carmichael var en av de som ble hentet inn da Ron Leibling skulle blåse liv i metal-pionerene Pentagram, og at han da spilte i det nesten like blytunge stoner-rock bandet Internal Void så blir det han leverer her – litt rart. For dette er en samling SVÆRT puritansk fremførte låter signert Mississippi John Hurt, Rev. Gary Davis, Robert Johnson, Sylvester Weaver og John Hammond ispedd noen av sine egne ting. Så, repertoaret på denne utgivelsen spenner fra dixieland og ragtime til country og deltablues, og ikke en eneste elektrisk gitar å høre noe sted. DERIMOT får vi en demonstrasjon av Carmichaels kjærlighet til slidegitaren og banjoen. Han har med seg fullt band her, inklusive en jovialt tidstypisk blåserekke som kler stoffet riktig fint. Hans egne låter er kledd i helt tidstypisk musikalsk skrud og glir pent inn ved siden av klassikerne han har valgt å ta med – og kort sagt er dette et musikalsk sprang jeg tror vi skal helt tilbake til Jorma Kaukonens flukt fra Jefferson Airplane for å finne maken til (og da ser jeg bort fra lutt-tullet Ritchie Blackmore har henfalt til..) Nå er ikke Carmichael en musiker av Kaukonens kaliber, selv om han er flink. Og som svært mange heavy-metal musikere som skal finne seg sjæl, så gjør han sine åpenbare feil. Hovedinnvendingen min er nettopp at dette mest av alt er flinkt. Det er prikkfritt fremført, produksjonen er strøken og Carmichael synger helt utmerket til dette stoffet – og han har jaggu lært seg å spille xylofon også. MEN, det mangler litt nerve. Det kan være et Carmichael har tatt med seg heavyrockerns forkjærlighet for perfeksjon, uten å få med seg at også disse sangene skal ha evnen til å rive oss litt med også – med det resultatet at dette ender opp å høres LITT ut som Lille­bjørns gitarbok – uten at jeg derved skal ha sittende på meg at jeg har sagt ett vondt ord om akkurat den. Kelly Carmichael skal likevel ha uttelling og ros for forsøket, selv om dette blir bare nesten fullt hus – og som en av de som HAR hørt Internal Void, så er jeg ikke i tvil om hvilken utgave av schizofrenien jeg foretrekker. Kanskje en flaske moonshine eller to i studio neste gang gjør utslaget?