“I was born in California, but I was raised in Arkansas. But now I’m down here in Florida, playing blues….”. Slik oppsummerer 49-åringen J.P. Soars livet sitt i sangen “Born In California”. Men at han er en reinspikka bluesartist, er en sannhet med modifikasjoner. På det nye albumet er mannen med bakgrunn fra heavy metal og en forkjærlighet for jazz innom alt fra country og surf rock, til soul og latinske rytmer. Ja, og så blues da, selvfølgelig. Men la oss ta det mer skjematisk. Albumet åpner med “Ain’t No Dania Beach”, en countrylåt uten Stetsonhatt, men med rikelig røff slidegitar, før det går over i tøff, funky blues på “Sure As Hell Ain’t Fooling Me”. Tittellåta er en tut og kjør surf-låt med sløy twang gitar, mens det hele roer seg ned på “blue eyed” soul/pop-låta “Shining Though The Dark”. Neste ut er låta om det berømmelige gresset på andre sida av gjerdet, og er en rocker med Jerry Lee Lewis-piano og tøff saksofon, som avløses av en tilbakelent akustisk instrumental. “Satisfy My Soul” minner om noe Nathaniel Rateliff & The Night Sweats kunne ha gjort. Vel, jeg tenker vi stopper der, selv om vi bare har kommet halvveis i albumet. For Soars er i det gavmilde hjørnet. Femten låter og en time og ni minutters spilletid. Du skjønner nok tegninga. J.P. får på sitt fjerde album hjelp av Jimmy Thackery og Albert Castiglia på gitar, Lee Oskar på munnspill, Teresa James på vokal, mens blåserekka består blant annet av Terry Hanck og Sax Gordon. Men det er først og fremst Soars sitt verk. Han synger tøft og det er massevis av fin gitarlyd, enten han spiller elektrisk eller akustisk gitar, slide eller tostrengs “cigar box guitar”. Selv om han er innom så mange stilarter har albumet et helhetlig preg. Bortsett fra to bidrag av Albert King og Muddy Waters har den Floridabaserte artisten snekret alle låtene selv. J.P. Soars har virkelig brakt med seg «Copias horn», overflødighetshornet i studio på “Southbound 1-25".