For Big Rooney and the Doghouse eksisterer det to husguder. Den ene heter Nick Cave og den andre Tom Waits. Nå hadde mange andre band kanskje forsøkt å gi sin beundring til kjenne på en noenlunde diskret måte. Så er ikke tilfellet her. Jeg våger påstanden at det er et valg det står stor respekt av. Fordi, når Big Rooney og gutta heller enn å dekke til mest mulig velger å genredefinere det musikalske uttrykket til så vel Waits som Cave og gjøre det til sitt eget, så tar de en sjanse det er særdeles enkelt å forskreve seg på. At de så nettopp ikke gjør det, men i høy grad kommer ned på beina med en plate som innenfor sine rammer er spekket med knallåter er intet annet enn imponerende. Både Cave og Waits har brukt mer enn tre tiår på å finne frem til sin egen musikalske vei, og her leverer Doghouse (sorry gutter, en og annen forkortelse må dere godta) en til tider utsøkt kandidat til å gå dem i næringa. Igjen fordi, når bandet definerer uttrykket sitt som de gjør må det danne utgangspremisset for vurderingen. Riktignok gjør de det vanskelig for seg selv ved å legge den kanskje sterkeste låta på plata helt først. Den trolske og litt avvikstunge Stray Cats & Wild Dogs satte meg sant å si helt ut og spente forventingene himmelhøyt til det som skulle komme. Brutalt kommer vi derfor ned på jorda igjen med platas definitivt dølleste – ”Memphis Groove” skjærer stygt, og høres ut som et litt johan etterlatenskap fra bandets tidligste dager – og all verdens bange anelser har meldt seg. Det er derfor med et sukk av lettelse at vi henter oss inn igjen med ”Confusion Rhapsody” – og det er lett å tilgi ett og annet nødrim. ”Stagger Lee” er vel best kjent med Cave i våre dager, og virker vel egentlig som et litt rart valg av coverlåt når mesteren først skal hylles. Bandet har lite nytt å tilføre det hele, og i lys av det høye nivået på det egenproduserte stoffet som er tatt med her virker det (tør jeg antyde) nesten overflødig. Litt lenger ute i løypa ligger Tom Waits’ ”16 Shells” og det samme må vel sies om den – hvorfor bruke plass på coverlåter når det egne stoffet er så bra at det står utmerket på egne ben. Kanskje handler det om selvtillit? Men, når det er sagt så er begge coverene utgaver det står grei respekt av, de virker bare litt unødvendige. Det vil føre for langt her i en plateomtale å gå i detalj på hver eneste låt. Ikke er det noe poeng heller på en plate der materialet henger sammen i en grad der vi nesten kan snakke om et godt gammeldags konseptalbum La meg likevel peke på et par favoritter: ”Riding With The Devil” er rett og slett en sinnssvakt kul boogielåt og på ”The Song” viser bandet oss et øyeblikk at det bor et større uttrykk i dem enn det som har fått dominere her. ”A Murder Of Crows” er nesten uforskammet ambisiøs til debutplate å være, og derfor er det – tross noen små skjær i sjøen, moro å erfare at dette er en plate som fortsetter å vokse for hver lytting, og som det er enkelt å holde frem og anbefale for enhver platehylle med respekt for seg selv.