Bortimot 30 studioalbum er det blitt med Buddy Guy, inkludert de han gjorde sammen med Junior Wells. På Silvertone har han vært siden 1991 da han velfortjent slo bredt igjennom med Damn Right I’ve Got the Blues og fulgte senere opp med de riktig potente albumene Slippin’ In, livealbumet Real Deal og det Fat Possum-innspilte Sweet Tea. Dette albumet er fort glemt, hvis du ikke er veldig interessert i om Buddy Guy har nye finesser i det harbarkede bluesspillet. Hans faste produsent i senere tid, Tom Hambridge, sørger for at det låter passe bluesrock med hjelp av annengitarist Doyle Bramhall II og diverse andre pålitelige veteraner. I mine ører låter det best når han nærmer seg 50-talls Chess-sound med Little Walters “Too Late” og Kim Wilson på munnspill og maner fram gamle dager i “Come Back Muddy” på en måte som får meg til å undre meg over at han orker å lage selvparodierende låter som “Turn Me Wild” eller “Wear You Out” med Billy Gibbons. Trøtte greier også med Joss Stone i rollen som Dinah Washington og ham selv som Brook Benton i “(Baby) You’ve Got What It Takes” med tidsriktige og muntre 1959-strykere.