Mike Andersen har forandret på en rekke av «reglene» med innspillingen av dette nye albumet. En del av skaperprosessen har foregått i Nashville, der han blant annet har jobbet sammen med låtskrivere som Heather Bond. De har skrevet en låt som «This time» som er eksepsjonelt bra, og som kunne vært som hentet ut av Noora Noors siste album, «Soul Deep» fra 2009. Og Mike synger en duett med en vel så sterk kvinnelig artist på denne låta: Joss Stone. Mike har også sluppet til en produsent på dette albumet og ikke tatt denne jobben selv. Mads Michelsen er kjent i Danmark for pop/reggae/rock-gruppa Gnags der han var trommeslager. Det er mektig lyd på plata som det alltid var på Gnags-platene så det er åpenbart deler av jobben Mike alltid gjorde selv det har gjort å sette ut. Med sitt syvende album har Mike Andersen satt meg som ivrig fan i en litt vanskelig situasjon. Det er ting på dette albumet som er fantastisk bra, samtidig som det er ting som ikke fungerer overhode. Han våger seg inn i funkens verden på flere låter og det låter rett og slett ikke interessant nok. Både åpningssporet «When you’re high it don’t count» og «Wake up» er låter som svinger men som mangler identitet. For meg er dette transportetapper, og det er ikke bra når de kommer som låt nr 1 og 3 på et nytt album. Men Noora Noor-inspirerte (om man får lov til å si det sånn) «This time» og nedpå-følelsen i den lavmælte og akustiske «(I will) Give it up for your love» har geniet av en Raphael Saadiq eller Ricky Fante eller Seal, for min del. Ment for det samme publikummet som Jarle Bernhoft tiltaler, men dette er en klasse over. Glimrende ballade. Siden noe av albumforberedelsene har foregått i Nashville er det kanskje ikke så rart at noe av materialet lener seg mer mot americana. Også her svinger albumet som en berg og dal-bane. «Boyhood friends» låter som en uferdig The Band-låt selv om temaet om tapet av en god barndomsvenn er sterkt nok gjennom teksten, igjen manglende musikalsk originalitet, mens tittelsporet «Devil is back» har mer av det mørke og nedstemte americana-humøret du kan ha hørt hos både Paal Flaata og Sivert Høyem fra vår hjemlige rockearena. Igjen en fantastisk låt etter en litt uinspirert etappe. Det kicker skikkelig inn også på en 90-talls rock’n roll-roots låt som føles som en opplagt Delbert McClinton med en Jon Bon Jovi-twist i refrenget på låta «Pretty fool». Hadde Mike løftet plata med denne energien utover så hadde de nevnte svakhetene tidlig på albumet vært til å leve med. Men en balladerisk soul/r&b-rockefot som kunne vært adoptert fra en gammel Huey Lewis eller Michael Bolton-plate er ikke akkurat dagens nyheter selv om det er lett å like en låt som «Gonna get me a dog» i knappe tre minutter. Paul McCartney/Wings-inspirasjonen på albumets siste låt «Sweet tooth» har sånn sett en nerve som det er for lite av på dette albumet. Sammen med «This time», «(I will) Give it up for your love» og «Devil is back» er dette bevisene for at Mike Andersen fortsatt er en usedvanlig sterk artist. Det er for lite som fester seg på dette albumet, og det mener jeg Mike Andersen har et altfor stort talent til å være fornøyd med. Hans neste album bør bety noe langt mer enn dette.