Candi Staton var ikke bare en av de største sangerinnene i det tidlige 70-tallets southern soul-sjanger, hun spilte inn de mest minneverdige platene sine i det sagnomsuste Fame Studio i Muscle Shoals, Alabama med varm orgellyd, country-inspirert gitarplukking og hornriff som vekslet mellom det søte og det salte. Slik Aretha Franklin gjorde det med “I’ve Never Loved A Man (The Way I Love You)” og Etta James gjorde det med “I’d Rather Go Blind” i 1967. I 1969 kom Alabama-fødte Candi Staton og perfeksjonerte soundet og formelen, med Fame-bossen Rick Hall som produsent. Da southern soul gikk av moten tilpasset hun seg disco og fikk megahit’en “Young Hearts Run Free” med produsent Dave Crawford. Hun fikk erfare alt hva stjernelivets oppturer og nedturer og vendte seg på 80- og 90-tallet mer og mer mot den gospelmusikken hun var vokst opp med, men da selskapet Honest Jon’s og Capitol gikk sammen om å utgi dobbelt-CDen Candi Staton Compilation i 2004, ble Fame-innspillingene hennes gjenoppdaget av den yngre generasjonen. Mark Nevers fra Lambchop produserte følgelig soul comeback-albumet His Hands i 2006, som la seg tett på Rick Hall-soundet og kombinerte et håndplukket knippe låter signert folk som Will Oldham og Merle Haggard m.fl. til å tekstlegge hennes eget liv som offer i voldelige samlivsrelasjoner. Albumet var en musikalsk triumf og en følelsesmessig renselse. Bakteppet for årets album er fortsatt Candi Statons opplevelser av fire voldelige samliv. “Tina Turner har ikke noe hun skal ha sagt, “har hun kommentert, “jeg har vært gift med fire Ike Turner”. Albumet har flere gode spor, og på tre av dem er hun gjenforent med Rick Hall i Fame Studio. Åpningskuttet “I Ain’t Easy To Love” er av godt gammelt merke med wurlitzer-aktig orgel-sound og hun deler det vokale med sørstats- rockerne James Paul White og Jason Isbell. Hun har også gjort et spor sammen med sitt engelske turnéband Push, mens resten er produsert av henne selv og sønnen, trommeslageren Marcus Williams. Albumet ville tjent på å ha hatt færre låter og strammere produksjon. Det blir for langt mellom godbitene som finnes. Den frekke “Beware She’s After Your Man” og den Aretha Franklin-aktige “Treat Me Like A Secret” (den høres ut som hennes versjon av “See-Saw”) er på plussiden. “Commitment” arrangert som discofisert “Every Breath You Take” med nokså kleine rim greier nok Candi å få liv i på scenen, men på plate funker det ikke. Selv om Candi Staton kan synge soul inn i telefonkatalogen (om den fortsatt finnes), er det for mange likegyldige nummere og uspennende arrangementer til at dette blir noen festaften. Men hun har nok låter på repertoaret fra før til å stråle på scenen. Tittellåta er godtatt.