Det er vel bare å erkjenne at dette er en plate vi neppe hadde viet oppmerksomhet, hvis bandet hatt fått med seg en annen gitarist den gangen for femti år siden. Curtis Knight hadde bakgrunn fra Doo-wop grupper som The Titans, og marginalt mer kjente The Ink Spots før han bestemte seg for en solokarriere. Knight hadde fått seg en produsent og manager i Ed Chalpin som drev PPX records, og satt langt bedre i det enn gitaristen han traff i lobbyen på hotellet sitt en skjebnesvanger dag i 1965. James Marshall Hendrix hadde gitaren sin i stampen, men skyldte husleie likevel. Knight hadde en ekstra gitar og etter å ha hørt Hendrix, og sett ham med The Isley Brothers, ble han omgående rekruttert til The Squiers. Chalpin ble også imponert og tilbød Hendrix en kontrakt for studioarbeid, der han forsikret om at dette ikke ville komme i konflikt med kontrakten han akkurat hadde signert for Sue Records, og en naiv og glad Jimi (eller Jimmy på denne tiden) signerte gladelig. Hadde han lest den en sides kontrakten litt bedre hadde han oppdaget at han nå var en eksklusiv PPX-artist de neste tre årene - altså frem til 1968, da Hendrix var etablert som verdensstjerne. Signaturen og kontraktsklusset fulgte Hendrix i graven, og det var ikke før i 2003 at boet hans vant den endelige kampen mot PPX. Innen den tid har opptakene Chalpin gjorde med Hendrix dukket opp i en haug av varianter - over 100 påstås det, og PPX/Chalpin hadde en lei tendens til å smekke på et bilde av Hendrix fra stjernetiden på coveret, og mang en sulteforet Hendrixfan har nok blitt rimelig lange i maska etter første lytting. Dette er hendrixboets første forsøk på sette skapet på plass med en gjennomgang av de beste opptakene, produsert slik de opprinnelig var ment å lyde. At dette bare gjøres tilgjengelig på vinyl (med en digital nedlasting som gir deg to bonusspor) er nok gjort bevisst for å understreke at dette IKKE er en egentlig del av katalogen hans. Så, hva er det du får? Elleve (tretten) innspillinger der det forsøksvis spilles tidsriktig sekstitalls R&B, der det hele innledes med Knights forsøk på en tidsriktig ”svart” protestsang i ”How Would You Feel”. Under det hele ligger gitaren - umiskjennelig Hendrix. Han holder seg riktignok i relativ grad på matta - en oppvisning i selvdisiplin, men det er åpenbart at han klør etter å kline til og ta av, og der han slipper til skal du være over gjennomsnittlig umusikalsk for å ikke høre storhet i emning. Dette er en fantastisk gitarist på et tidlig stadium i utviklingen sin, også på lånt gitar. Instrumentalen ”Knock Yourself Out” er et selvsagt høydepunkt og den alene hever dette fra en samling for komplettister og nerder, til en musikkopplevelse det er bryet verdt å få med seg. For Hendrixfans er det bare å åpne lommeboka, om ikke annet så for å få kode til den digitale nedlastingen - men kanskje er dette unnskyldningen du trenger for å hente platespilleren ned fra loftet. For de historisk interesserte får de også hele rettighetsfloken forklart i detalj i teksten på coveret.