Martin Lang har siden begynnelsen av 1990-tallet vært best kjent som bakmann for en lang rekke tradisjonelle Chicago-artister. De mest kjente samarbeidspartnerne har i så måte vært Johnny Burgin (sjekk ut hans siste utmerkede skive Greetings from Greaseland), Taildragger, Willie Buck og Little Arthur Duncan. Samtidig er Martin Lang kjent for å være en «munnspillernes munnspiller»: Stor tone, utsøkt smak, subtile nyanser i tonalitet og fraseringer samt en sløy og tilbakelent timing. Som en av de markante munnspillprofilene i dagens «Chi Town» har selvsagt Lang selveste Little Walter som en sentral referanse. Like fullt hører du også mer obskure henvisninger i hans fraseringskunst. Forkjærligheten for harpister som Big Leon Brooks, Lester Davenport, Good Rockin’ Charles, Little Willie Anderson og Dave Waldman skinner klart igjennom. Nu vel, på Chicago Harp Blues Sessions er Martin Lang virkelig i godt selskap med folk som Billy Flynn, Johnny Burgin, Taildragger og Willie Buck m. fl. Dette er Chicago-blues fra aller øverste hylle. Hylla for kresne kjennere. Av de 12 kuttene er hele sju instrumentaler, hvorav de fleste er signert Martin Lang selv. Samtlige har en kombinasjon av naturlig flyt, avslappet ro og emosjonell intensitet som kjennetegner førsteklasses tradisjonell blues. Personlige favoritter er up tempo-nummere som «Billy’s Shuffle» (hvor Lang spiller på det obskure diatonisk/kromatiske Koch-munnspillet som Little Walter brukte på bl.a. «Oh’ Baby»), «Sluggin’ The Jug», «Jumpin’ The Jug» og «Martin Leaps In». Martin Lang snakke-synger selv på Slim Harpos «Scratch My Back» og «Blues Hangover», og det fungerer rett så fint. Taildragger leverer en intens vokalprestasjon på «Ain’t Gonna Cry No More» og Willie Buck flesker stilsikkert til i beste Muddy-ånd på klassikerene «Young Fashioned Ways» og «Sloppy Drunk». Det hele draperes suverent av Langs utsøkte munnspilltoner, noe som går lik en blå tråd igjennom hele plata. Tommel opp!