30 år tilbake i tid var Joe Louis Walker og Robert Cray blant de fremadstormende bluesartistene og gitarister som ble lagt merke til av blant annet Eric Clapton og invitert med i hans indre krets av gitarvenner. Etter å ha opplevd noen vanskeligere år, som har blitt mange bluesartister til del siden bluesen ikke har vært en vei til stjernelivet i USA de seneste 20 årene, er det ikke umulig at det er duket for en ny opptur. Bluesen ser ut til å ha fått mer kred også i USA og England de senere årene. Men skal man dømme etter Joe Louis Walker og Crays nye plateutgivelser – på samme plateselskap – er det bare Robert Cray som virkelig fortjener det. Joe Louis Walker synes å ha gjennomgått en foryngelsesprosess som ikke har virket, og virker oppblåst og flashy uten innhold. Joe Louis Walker leverer en plate jeg vil beskrive som blues-porno. Ja, det låter profft og kan for et uvørent øre kanskje også låte tøft, men i mine ører er det som marsipan med bare sukker og lite mandler. Det er provoserende innholdsløst. Hør låter som tittelsporet, «Buzz on her», «Black & blue», «One sunny day» og «Young girls blues». Jeg grøsser og synes det er trist at en såpass stolt bluesgitarist og artist synes å ha solgt seg til middelmådigheten. Det er øyeblikk på Joe Louis Walkers plate jeg kan like, så helsvart er det kanskje ikke. «Do I love her» låter Clapton-rockete, «Witchcraft» har litt Neville Brothers/ Little Feat gumbo-kraft, «Wade in the water» låter som en klassiker litt i Robert Cray-skolen, mens «Man of many words» har en Tina Turner-energi møter Spin Doctors bluesrock som er ok. Men jeg tror ikke på denne plata. Jeg tror ikke på Joe Louis Walker som har vunnet Blues Music Award fire ganger. Det er veldig overraskende og skuffende for min del at en så etablert artist i sin beste alder kan levere så uinspirerende på et selskap hvor han åpenbart blir satset på som bluesens fremtid. Bluesporno – nei takk!