En splitt mellom to gitarister musikkantropologen George Mitchell kom i kontakt med i Talbot County i Georgia i 1969. Plata er kreditert Bunkley alene i katalogene til Fat Possum, av årsaker jeg ikke skal begi meg inn på å forklare. Jim Bunkley ble født i 1912, og begynte å spille på brorens gitar rundt 1920. Han ble etter hvert en populær fyr i hjemtraktene og vant flere priser på lokale talentshow. Mitchells opptak er likevel så vidt vites de første og eneste innspillingene som eksisterer med ham. Bunkley leverer tradisjonell countryblues, slik han ganske sikkert lærte den på tjuetallet, med klare impulser fra deltabluesen og slik han hadde underholdt flere generasjoner av sambygdinger. Han eksperimenterer også villig vekk med vokalen, og glir nesten opp i falsett i enkelte tekster. Tekstene hans er alt fra rene hverdagsbetraktninger til stoff som sikkert mest var myntet på et dansegulv en lørdagskveld, til den langt spisssere ”Segregation Blues”. På to av innspillingene gir Bunkley mikrofonen til kona, Lottie Mae, en dame som ved siden av å ha langt mer av en sangstemme enn Jim også kan fremføre en tekst. Hennes to er denne samlingens klare høydepunkter. Bunkley opplevde aldri å være plateartist, Han ble drept i en bilulykke noen måneder før dette ble utgitt. To, tre mil unna Bunkley bodde George Henry Bussey. Han arbeidet som tømrer og hadde ikke rørt gitaren på tolv år da Mitchell traff ham. Hans egne var hinsides redning, så han fikk låne en gitar for anledningen, og deler av denne innspillingen er gjort denne første kvelden der Bussey spiller gitar for første gang siden 1957. Mitchell skriver om Bussey at han var en stille og reservert fyr, uten at det er mulig å høre av de foreliggende innspillingene. Han er en langt mer teknisk avansert gitarist enn Bunkley, og står lenger unna de repetitive dragene vi ofte forbinder med countrybluesen fra deltaet. Etter den første kvelden ville han øve før det kunne bli noen flere innspillinger, og heldigvis var Mitchell en tålmodig mann - når vi hører hva som kom ut av det. Det du får er to fine møter med to av de mange bluesmusikerne som aldri i særlig grad kom offentligheten for øre, enten fordi de bodde på feil sted eller var aktive i feil miljø. Og ikke turnerte de noe særlig utenfor sitt eget lokalmiljø heller. Lyden er heller ikke noe å pirke på. Opptakene er nesten femti år gamle og lyder aldeles upåklagelige. Det er sikkert renset opp en del før denne nyutgivelsen, men grunnlaget har vært på plass. Strålende stilig.