Dette var bandet som vant Union Bluescup i fjor og som har vært Unionsbandet i år, Silo fra Bremanger og Førde i Sogn og Fjordane. Et band med aldersspennet 18-20, og som har spilt inn fem låter til dette debutalbumet i Verdens Beste studio i Florø. Det er visst ikke bare fotballen de har fått sving på over der for tiden! Det er et ungt band, og de gjør sine egne greier som jeg synes virkelig er å beundre og respektere. De gjør ingen «Dust my broom», men en samling blå egne låter som lover at dette ikke er det siste vi har hørt av Silo. Noen sparker mens en er helt nede i Hellbillies balladetempo á la «Den finast eg veit», men felles for alle er at de har en fin ungdommelig bluesfølelse som det er lett å tenke seg at man vil reise på konsert for å se en dag snart. Silo kopierer ikke, men har ambisjoner om å utvikle sitt samspilte band og sitt talent for å skrive låter. Du hører at dette er i startgropa, men samtidig tør jeg si at dette talentet er stort. Spesielt åpningslåta «Next turn of the wind», kanskje en sang om værforholdene på vestlandet hva vet vi, sitter virkelig som ei kule. Den er spennende Spin Doctors­-rytmisk, har en glimrende vokalfremføring, en funky og stødig rytmeseksjon, og ikke minst et gitarspill som er ­rufsete, virilt og all-over-the-place på en spennende måte. Og den har brekk og skifter som mange band bruker et langt liv på å få til. «The patient one» følger tett bak med like eminent gitarspill. Silo er et kult navn på et band. Alle som er vokst opp et stykke utenfor Sinsenkrysset har et forhold til hva det er, og nå som Vestlandet begynner å spise seg inn i fotballtoppen, hvorfor ikke i bluesen også? Disse gutta gjør allerede så interessante ting at du bør kjenne din besøkelsestid og støtte dem fra starten med å kjøpe denne CDen og bli med på reisen. For den stopper ikke ved Stadt eller Lindesnes.