Et nokså uvanlig musikalsk og poesi-dyrket prosjekt dette, som med navnet Buicken (en elegant amerikansk bil for de som elsker det forrige århundre) og albumtittelen «Priser Veiene». Dette er så nært en roadtrip du kan komme i en bardisk-variant av noe en norsk Ry Cooder eller kanskje til og med Tom Russell kunne gjort! En roadtrip og poetisk diktsamling der besnærende miljøer fra noe vi har lagt langt bak oss, og skildringer om følelser som sjelden blir sterkere enn når stemmen til Amy Winehouse bindes opp mot ofrene i Syria, fra dikter og forfatter Lars Saabye Christensen og kollega Tom Stalsberg (også kjent som Dagblad-journalist for mange) kryper godt under huden. Ja, det sterkeste med dette rare og sjarmerende prosjektet er tekstene og den stemningen de formidles med. I åpningen en hyllest til veiene, til nettverket og møteplassene langs veiene som spesielt musikere og trailersjåfører kjenner ut og inn i dette landet. Men det er ingen rød tråd i dette prosjektet, så du er snart i smerter i Syria, langs isødet ved riksvei 19 i Lofoten, med junkier som har et større hjerte enn de som ikke har den rare knekken i knærne, jukeboksens siste glans, og skrudde opplevelser av et liv med mange slags erkjennelser. Det gjør ingenting at man kastes litt rundt av tekstene. Det gjør man bare mer skjerpet, sulten på mer, stille, tenksom, overrasket.
Tekstene blandes med ur-amerikanske musikk-kulisser dynket i nordisk jazz, amerikansk roots/americana, urnorske folkestemninger, blues fra breddene av Mississippi og generelt dvelende blå toner. Musikk som ikke kan programmeres. Men der tekstene og poesien og stemningene som følger dem veksler mellom terningkast 5 og 6, så ligger det musikalske mer på det jevne. Ikke uinspirert. Ikke dårlig. Bare på det jevne mellom terningkast 4 og 5. Musikerne som har lagt sine farger på prosjektet spenner fra jazzmusikeren Mathias Eick (trompet, piano), altmulig-kunstneren Ola Kvernberg (fiolin) og strengekunstnerne Knut Reiersrud, Amund Maarud og Geir Sundstøl. På en måte så spiller musikken andrefiolin i dette prosjektet selv om det er partier der det instrumentale mangfoldet får deilig plass. Det er litt mer «vi og dem» mellom tekstforfatterne og musikerne, føler jeg, enn tilfellet var i et annet lignende konsept hvor vi kjenner Lars Saabye Christensen fra Norsk Utflukt. Det er også tekstene, poesien og formidlingen av disse som virkelig gjør at man vil anbefale dette prosjektet. Som gjør en innesluttet og dyster mandags kveld, dagen der ingen går på besøk til hverandre, til en reise der tankene og følelsene vekkes i interesse og skjev fryd.
Amund Maarud slipper til som den utmerkede vokalisten han er på en engelsk forlengelse av Lars Saabye Christensens tekst «Nedom og hjem». For øvrig en av platas sterkeste øyeblikk. Men jeg skulle ønsket meg Amund på norsk her. Det ville gjort effekten så utrolig mye større og tatt bort den lille følelsen av «rarhet». Det ville forsterket prosjektet med flere slike små brekk med kvalitet i erfaren sang, men på samme språk som tekstforfatterne. 
Om Buicken får et eller flere oppfølgingsprosjekt får vi vente og se, men det er spennende når de største kunstnerne med ord og de største musikerne vi har rører sammen i grytene. Norsk Utflukt fikk til å bare bruke en gryte, mens Buicken bruker to. Det går det an å gjøre noe med, men det kan gjøre vondt som en fødsel et sted i prosessen. Det vet vi.
«Priser veiene», «Den gamle veikroa – Nebben», «Amy», «Junkie», «Nedom og hjem» og «Hang ved disken» med flere. Det er fantastisk fargerike og berørende fremførelser som man bør få med seg dersom man har plass til musikk og kunst i sine hjerter. Det er tekstene som gjør at vi skriver med fete typer og anbefaler dette prosjektet til alle som har ører og et hjerte, men med så flotte musikere blir innpakningen også nær perfekt, selv om vi kunne ønsket oss en sterkere musikalsk involvering uten at det på noen måte skulle gått på bekostning av tekstene.