Ok, vi har Reidar Larsen. En fantastisk bluesartist med pianobluesens bredeste forståelse fra New Orleans boogie woogie til gospel og blues i hele sørstatenes register, form, tradisjon og farge. Men vi har likevel bare én Dr. Bekken. En som kan føre oss inn i de minimalistiske, sjelfulle, klassiske og klubbintime sfærene av New Orleans som presenteres på dette livealbumet med et piano og en mann på Bar Moskus i Trondheim 4. oktober i fjor. En sjelfull og personlig forestilling med en frodighet som oppleves best om du demper lyset og fjerner all distraksjon og bare fordyper deg i musikken. Den kan også duge som musikk i bakgrunnen, som en stemning, men da er det også på mange måter misbruk av kunst. Dr. Bekken har selv skrevet seks av låtene. Og fyller på med jazzlegenden Earl Hines «Rosetta», L.A-crooner og satiriker Randy Newmans «I’ll be home», Fats Wallers «I’ve got a feeling I’m falling» og Fats Dominos «Valley of tears». Det er en blå plate. En nydelig plate du kan fordype deg i og høre noe nytt i hver gang, og en plate som er mye mer enn blues. «Give me the simple life», som i sin tid har vært gjort på ekte crooner-vis av Frank Sinatra og Tony Bennett, mens Bing Crosby og Benny Goodman sloss om å gi den ut først i nokså forskjellige versjoner (vil jeg tro) med begrenset hell for begge i 1946. Den kanadiske jazzpianisten Oscar Peterson ga den imidlertid ut i 1970 i en versjon som nok ligger tettere opp mot det Dr. Bekken gjør her. For dette er like mye en jazzplate som en bluesplate. Du kan ikke ha bluesen uten jazzen og motsatt i New Orleans, der Dr. Bekken henter ut mye av sin inspirasjon bak sitt piano. Ekstranummerne er klassikeren «Hound Dog». Ikke Presley-utgaven, men mer over mot versjonen bluesgiganten blant kvinnene i Willie Mae «Big Mama» Thornton spilte inn i august 1952. Og som var låtskriver Jerry Leibers favorittversjon. Han ville nok elsket den grooven og ujålete nerven Dr. Bekken henter frem i sin instrumentalversjon også. Det er komplett umulig å holde kropp og lemmer rolig under Bekkens kraftfulle onemanband-fremføring med grom lyd fra et intimt sted i Trondheim. Før han senker stemningen mer inn i melankolske blå nattetimers mor med jazzstandarden «I’m confessing that I love you» som Louis Armstrong gjorde allerede i 1930, og som Perry Como gjorde sin storband/ pop-versjon av da krigen tok slutt i 1945. Du kan jo gjette på hvilken side av gjerdet Dr. Bekken har hentet sin utgave. Med den tyngste musikalske kunnskapen noen besitter her til lands bak et piano i det jazz/blues-landskapet dette fantastiske albumet beskuer, er dette et album å legge i julesekken «til Far, fra Far», eller «til Mor, fra Mor». Når alle trivialiteter er unnagjort er det kunststykker som dette livealbumet her som virkelig gjelder. Som er den kunsten vi får for lite av i en gjennomkommersialisert verden.