Det er en imponerende og ambisiøs soulplate Noora Noor har spilt inn i Greaseland Studios, San Jose, California sammen med Rick Estrin & The Nightcats pluss forsterkninger, og med bandets norske mestergitarist Kid Andersen som produsent. Repertoaret spenner over mange uttrykk, fra det såre til det sødmefylte, fra sensuelle til det stolte, fra det utfordrende til det inkluderende. Forsvarer albumet tittelen Deep Soul? Ja, jeg vil si det. Som betegnelse på en måte å synge på handler dette om mer enn iørefallende popmusikk. Deep soul går i dybden av intense individuelle følelser, av lykke, lyst, smerte, desperasjon, men også av mer kollektiv art som handler om frihetlengsel og identitet. Uløselig knyttet til svart musikalsk historie, 60-tallets forbindelse med borgerrettighetskampens sanger og slagord om frihet og verdighet. Tradisjonen med politisk engasjement og sosiale budskap kommer fram gjennom strålende coverversjoner av to milepæler fra soulens gullalder: ”Little Ghetto Boy” fra Donny Hathaway Live (1972) og ”Move On Up” fra Curtis Mayfields epoke­gjørende Curtis (1970): “Hush now child and don't you cry. Your folks might understand you by and by. Move on up... , towards your destination. You may find from time to time complications.” I samme kategorien er det flotte åpningssporet “What Man Have Done”, Corey Harris og Henry Butlers New Orleans-forankrede budskapssang med 70-tallsinspirert klavinett fra Bobby Welsh, mens Andersen leverer Shaft-inspirerte wah-wah-utfyllinger på gitar. På neste spor er musikken tilbake til begynnelsen av 60-tallet med en bluesgitaråpning fra Kid Andersen som høres ut som B.B. King da han var på sitt mest sultne, og Noora Noor høres ut som en ung Irma Thomas. ”Someone You Use” er låten, kjent med Vonda Shepard på Ally McBeal, men først og fremst finnes den i uovertruffen hjertesmerteversjon av Candi Staton. Noora Noor gjør den til sin egen. Stor honnør også for innspillingen av den obskure one-hit-artisten Calvin Arnolds ”Funky Way”. Spellemannvinner Orbo (Ole R. Berg Olsen) har skrevet ”Forget What I Said” originalt for albumet, og det er tøft i dette utvalget av låter fra øverste soul-hylle. Nok et obskurt vitneprov fra hjertenes slagmark er Stax-låten ”Your Good Thing”, eneste hit-låt med Mable John (Little Willie Johns søster), nr. 10 på R&B-Billboard i 1966. En glemt og oversett låt, og Mable John gikk etter hvert til gospel. Noora Noor gjør sin egen følsomme tolkning. Så kommer nok en Curtis Mayfield-klassiker, denne gangen fra Impressions-tiden sammen med Jerry Butler, den melodramatiske ”He Will Break Your Heart” er blitt til ”She Will Break Your Heart”, og Andersen spiller twangy gitar à la Joe South på ”Arethas ”Chain of Fools”, og den litt utspilte popsoul-klassikeren får nytt liv. Veldig bra! Så har Noora Noor fire originallåter som av en eller annen grunn er plassert helt i slutten albumet sammen med ”Move On Up”, albumets høydepunkt, med Andersen høyt og lavt på med både Wes Montogomery/George Benson-licks og psykedeliske wah-wah-riff. Nooras låter har både sterke personlige tekster og albumets mer modernistiske arrangementer, slik som på den besvergende ”Musiq” der orgelet og rytmepulsen til bass og trommer har et suggererende mellomparti. Et variert og rikt album som peker i mange retninger, men også gir et helhetlig inntrykk, og der må Kid Andersen få sin del av æren. Et vellykket møte mellom en norsk souldiva og et old school-bluesband som til og med slipper til bluesete munnspillriff på ”Funky Way”, ikke levert av Nighcats-sjefen Rick Estrin, men av organisten Scott Brenton.