Gary Hoey
Gary Hoey
Neon Highway Blues
Provogue Records
Et underholdende og variert album
Noen artister har den store punchen i sine opptredener. En punch som henter like mye fra klassisk r&b/swing som elektrisk blues og rock’n roll. Delbert McClinton er en slik artist. Gary Hoey en annen. Han åpner sitt nye album i Jeff Beck-skolen med Eric Gales som gjestegitarist på «Under the rug». Du ser det dugger på vinduene dine rundt stereoanlegget direkte. Det er krefter i Gary Hoeys blues, og der han holder seg til bluesen er den klassisk inspirert av alle de store med King til etternavn på en overbevisende måte. Tar opp Chicago-tråden etter Buddy Guy, Studebaker John og Robben Ford på «Don’t come crying». Jimmy Reed, Eric Clapton og vår egen Vidar Busk på «Still believe in love»
Og Gary Hoey har en sjarmerende sans for instrumentallåter som dukker opp tre ganger på dette albumet. Gary Moore-inspirert (tenk «Parisienne walkways») på «Almost haven», Joe Satriani-inspirert på «Waiting on the sun» og ikke minst Robert Randolph-inspirert i blandingen av gospel og blues på avslutningen med tittelsporet «Neon highway blues». Jeg elsker instrumental musikk og kan love deg tre fine øyeblikk med dette.
Noe av albumet er også ganske tungt på rockefoten. «I felt alive» høres ut som en hit, men da for band som Tangier, Dokken, Motley Crüe eller Cinderella. Det blytunge Black Sabbath-riffet som kler denne låta er noe du ikke ofte hører på et bluesalbum. En helt annen side av Gary Hoey. Som Leslie West fra Mountain leverer han også ganske tungt, men adskillig mer bluesa, på «Living the highlife», og sammen med Supersonic Blues Machine-vokalisten Lance Lopez låter det veldig hardt rockende Supersonic Blues Machine på «Damned if I do». Med litt skitne Johnny Winter-gitarer!
«Neon Highway Blues» er et underholdende og meget variert album. Likte du forgjengeren «Dust & Bones» så er sjansen stor for at gjensynet blir hjertelig, men dette albumet mangler likevel litt av den kraftfulle stamina som den forrige oste av. Dette er kanskje en kortlevd plate, men likevel tidvis en elefant av en blues/rock-plate. Om du skjønner hva jeg mener!