Sonny Rhodes påstås å være “The last of the great Texas bluesmen” – ihvertfall ifølge plateselskapet. Og det er mulig det, mannen har spilt gitar siden slutten av femtitallet, og har spilt bass både for Freddie King og Albert Collins. Så da blir det egentlig bare enda lettere å si at dette er en plate så vel han som vi burde vært forskånet for. Innspilt i Milano på våren 2008 med lokale backingmusikere ender dette som et rapende uinteressant og uinspirert sett. Bandet lyder som et danseorkester hyret for anledningen. Og kanskje var Hr. Rhodes en skapelig gitarist og sanger en gang i tida, men denne plata gjør det sørgelig åpenbart at det begynner å bli en stund siden nå, og han får verken med seg fingra eller stemmen. Sur sang og musikalske flerrer kan ha sin sjarm det, for all del, her har det ikke det. Dette så sikkert ut som en god idé på papiret, men ender fryktelig galt. Det er litt trist det her, og jeg skulle så gjerne ha hørt fyren mens han fremdeles var stand til å spille og holde en tone. Styr unna denne.