Jeg har fulgt med Johnny Rawls siden han ga ut album på engelske JSP Records midt på nittitallet, og har vel hele tiden venta på at han skal gi ut ei skive slik jeg ønsker meg det. For jeg vet han kan, men tydeligvis har jeg og ham litt forskjellig oppfatning av hvordan godlyd skal høres ut. Jeg synes nemlig at Rawls har en tendens til å bli for til å bli for soft og velprodusert. 66-åringen som spilte i bandet til southern soul-magikeren O.V. Wright, og som overtok bandet hans da Wright døde i 1980. Som jevnlig gir ut sine album på Catfood Records, og som stort sett blir nominert til Blues Music Awards for sine utgivelser. Rawls nye, “Waiting For The Train”, er ikke dårlig, langt ifra. Men for å høre hva som mangler, måtte jeg ta et gjenhør med årets suverent beste southern soul-utgivelse, Don Bryant’s “Don’t Give Up On Love”. Og analysen er som følger: Bare unntaksvis har Rawls den råheten i stemmen som Bryant framviser. Dessuten groover The Bo-Keys” (Memphis-bandet Bryant bruker) mer enn bandet til Rawls. Der The Bo-Keys er pur 60’s Memphis soul, tenderer arrangementene til Rawls ofte mer mot pop. Først på den tredje låta, tittelsporet “Waiting For The Train”, begynner musikken å krype under huden på meg; slepen låt med fint løft på refrenget og utsøkt gitarlyd. “I’m In Love” har mer av den råheten i stemmebruk jeg etterlyser, selv om den ikke når helt opp til Wilson Pickett sin versjon. Apropos coverlåter; Johnny Rawls gjør fine versjoner av Tyrone Davis’ “Turning Point” og ikke minst Syl Johnson’s “We Did It”. Og det er vanskelig å mislike Rawls’ versjon av ­Dylans “I Shall Be Released. Alt i alt et trivelig album med southern soul av den litt moderne typen, men som sagt ønsker jeg meg mer sekstitalls-groove og intensitet. Jeg vet Johnny Rawls kan, men dessverre (eller heldigvis) er det ikke jeg som sitter i produsentstolen.