Beth Hart slipper livealbum, og hennes partner på det glimrende coveralbumet «Black Coffee» (for Guds skyld – skaff deg det eller dø i synden) Joe Bonamassa, gjør det samme. I fjor sommer gjorde han noen få konserter i England som en hyllest til britiske gitarister som Jeff Beck, Eric Clapton og Jimmie Page, og endte opp med en hyllest til den britiske blues-eksplosjonen (1966 -1970) som var så viktig for rocken slik vi kjenner den i dag. For meg og deg – og for en ung Joe Bonamassa også, viser det seg! Disse innspillingene er fra 7. juli i The Old Royal Naval College i Greenwich, London. En av konsertene på den fem dager lange turneen, og en konsert det var lagt planer for at undertegnede skulle være tilstede på. Jeg har nå, etter å ha spilt gjennom dette live-albumet ca. 250 ganger, gnagd av meg både venstre og høyre ben og fortsatt med sørveggen i ren skuffelse og frustrasjon over at jeg ikke fikk det til. For herre min hatt for en konsert dette er! Et topp 10 livealbum all-time i musikkhistorien, uten at jeg er i tvil et sekund. Joe Bonamassa har aldri levert bedre gitarspill, og han følte sikkert også et stort forventningspress fra hjemmepublikummet når han kom for å tolke sine gitarhelter fra blues-boomen i England som sendte ringer i vannet som ble til classic rock og var en mor, far, bestemor, bestefar, onkel og tante til all moderne rock slik vi kjenner det. Det mest imponerende er hvor tight det låter, hvor drivende Allman Brothers-komplekst og levende det låter, og for en helsikes god lyd Kevin Shirley har pumpet gjennom anlegget og festet til tape. Med Michael Rhodes på tight tight-bass, Reese Wynans på ”all over the Gregg Allman-places”-tangenter, Anton Fig på heavy heavy-pounding drums, og en like viktig korist backup-gitarist og kompgitarist i Russ Irwin er dette albumet kapabel for å kjøre deg 24 timer uten søvn, og ned i knestående til ditt bredeste glis siden Norge slo Brasil i fotball. Det er egentlig ikke til å forstå hvor bra dette albumet har blitt, og i farten kan jeg bare komme på Whipping Post-albumet som en hyllest til Allman Brothers Band (Whipping Post bestod en kort periode av brødrene Haugen i Hellbillies og sentrale medlemmer av Bigbang og Jaga Jazzist) som like tidløs moro som dette her. «Beck’s bolero/ Rice pudding», «Mainline Florida», «Boogie with Stu”, “Let me love you baby”, “Plynth (Water down the drain)”, “Spanish boots”, “Double crossing time”, “Motherless children”, “SWLABR”, “Tea for one/ I can’t quit you baby”, Little girl”, “Pretending”, “Black winter/Django” og “How many more times” er låtrekka, og hvem tør si høyt etter dette at Joe Bonamassa ikke er en av tidenes største bluesgitarister? Denne sommeren tilhører dette livealbumet for meg. Det skal naboene mine få merke, og smiler de ikke så skal de få en iskald pils med på kjøpet! God bluesy rockete sommer til dere alle fra Joe Bonamassa!