Blues, rock’n roll, boogie og rockabilly-edge. Det er klassiske vibber som kommer ut av Howlin’ Bill og hans morsomme og svært levende band som høres ut som en fin opplevelse å dele et brett halvlitere ute på byen med en lørdagskveld. Som Howlin’ selv synger det på den andre låta på dette albumet, «let me drink about it»! Howlin’ Bill var den første vinneren av European Blues Challenge, og blueselskere som reiser til Åmål og Notodden har kanskje fått med seg dette røffe blues og rock’n roll-bandet som har gitt ut plater siden 2003 og fått legendestatus i Belgia. Spesielt da de spilte inn et livealbum foran et pakket publikum under Belgias «Temple of rock» i 2009. Little Jimmy har igjen sluttet seg til Howlin’ Bill og det er svært viktig for både sound og opplevelse av dette til dels glimrende albumet. Han får meg til å tenke på Wilko Johnsons gitarspill med Dr. Feelgood, og bedre kompliment kan man nesten ikke få som gitarist. Jeg er henrykt over gitarister som har slik edge og energi som Little Jimmy legger for dagen her. Musikalsk er dette uimotståelig for de som liker Dr Feelgood (ja, en del munnspill ala Lee Brilleaux er her også). Akkurat som med Doghouse Sam er dette en plate der attityde, fremførelse og sound er minst terningkast fem. Låtene er gode og fornøyelige hele veien, men mangler kanskje noe som står bedre frem. «Hørt det før»-følelsen kryper inn mange steder, men likevel er dette en plateutgivelse å anbefale på det varmeste. Med vibber som minner deg om Dr Feelgood, Fabulous Thunderbirds, Vidar Busk & True Believers, Chris Isaak (i en mørkere bluesy jukejoint-modus) og Rod Piazza & The Mighty Flyers på sitt aller beste er dette musikk du ikke sitter stille til og som brer smilet rundt i nakken. Skjer det ikke noe når du hører sanger som lekne «Get up» og Vidar Busk-vibben på «More than fifty reasons» så kan du regne deg som dau!