Polskfranske Greg Zlap (Szlapczynski) regnes av mange som den fremste av dagens unge, eksperimentvillige bluesmunnspillere på kontinentet. På sine foregående skiver – og da i særdeleshet på elektronikainfluerte La Part du Diable og den mer lightjazza Varsovie – har Zlap vist en vilje til å utforsk relativt nye teknikker som overblåsninger og bruk av ulike effektpedaler. Like fullt har hans tonespråk alltid vært smakfullt minimalistisk og solid fundert i bluesens tradisjonelle riff-baserte estetikk. Selv synes jeg likefullt det er på Gregs nye og konseptpregede album Road Movie(s) at denne munnspillbaserte musikalske visjonen for første gang blomstrer for fullt. I instrumentaler som Paris, Texas (som ikke gjør skam på Ry Cooder), Calling You (kjent fra filmen Bagdad Cafe) og Miles Davis' Ascenseur Pour l'Echafaud, formidles og fortolkes melodiene på en forbilledlig måte. Her betyr hver note like mye, og dertil er arrangementene smakfullt avdempet. Plata kan riktig nok kritiseres for å våre lett schizofren, der sju av låtene er basert på mer og mindre kjente filmtemaer, mens de resterende seks er basert en langt mer minimalistisk og deltabluesinfluert sesion med den britiske supersangeren Ian Segal. På den andre siden synes jeg de tretten kuttene danner en musikalsk enhet der helheten er mer enn summen av enkeltdelene. Segals avsindig tilstedeværende vokal gir plata en ekstra nerve som komplementerer Zlaps mange lavstemte munnspill og mollstemte instrumentaler. Det er ikke mange sangere som kan synge linja "...and now I am The Blues" uten at det i beste fall virker ironisk. Segal kan virkelig dette, og gir denne plata et uovertruffent anstrøk av autentisitet. Et sikkert valg, også fordi som ikke nødvendigvis elsker munnspill. Anbefales!