Jeg mistenker at for The ­Cornfeds er det spilleglede og humør som står i høysetet. Bandet har sitt opphav i det ‘østjyske delta’ (deres egne ord), og man finner da også en solid dose deltablues her. I tillegg til former som må betegnes som nærmere både bluegrass og jugband. Det hele er blandet til en fin og munter miks, og The Cornfeds består debuten sin med glans. Bandet består av Sune Bjerre (vokal, munnspill, gitar, banjo og fløyte), Jostein Baumann (gitar), Kasper Bjerre (ståbass, kor og tromme), samt Jakob Kjærlund (vaskebrett, trommer, spann og kopp…!). Sune Bjerre har skrevet 12 av skivas 14 låter – de to siste er fine covere etter Skip James (‘Hard Time Killing Floor’) og Willie Dixon (‘My Babe’). Og, for å starte med slutten, ‘My Babe’, låta Willie Dixon skrev til Little Walter tilbake i 1955. The Cornfeds har i sin versjon lagt seg på en slags fife & drum-variant, altså den gamle ærverdige tradisjonen med fløyte og trommer, og jeg må nok si at versjonen deres også ligger nærmere Sister Rosetta Tharpe’s ‘This Train’ enn Dixon’s ‘My Babe’. Men så var det da også denne låta Dixon baserte sin låt på. Sidesprang – jada, vet det! Uansett, låta sitter som bare det, den! Jeg har lest et sted at Cornfeds’ musikk ligger plassert et sted mellom Son Houses ­countryblues og Gus Cannons jugband-musikk. Ja, det er egentlig vanskelig å plassere den noe bedre enn dette, – om det da skulle være nødvendig. Akustiske og elektriske instrumenter om hverandre. El-gitarer og vaskebrett. Et sammensurium av moro utført med høy musikalsk kvalitet. Man blir rett og slett i godt humør av musikken til The Cornfeds. Ikke å undres over at akkurat dette bandet ble valgt til å representere Danmark under The European Blues Awards. Og heller ikke å undres over at bandet blir godt mottatt uansett hvor de dukker opp. Jeg ser frem til fortsettelsen for dette bandet. Starten var det i alle fall ingen ting å utsette på.