I overgangen 60- til 70-tallet og frem til midten av 70-tallet (ja, i noen land som Spania og enkelte land i østblokken og i Asia frem til rundt 1980) var det vanlig å blande idéer fra den moderne bluesdrevne rocken, psykedelia og det som vokste frem som progressiv rock. Eller bare prog, som man sier i dag. Det morsomme er at mange av disse glemte bandene og artistene, som ofte ikke ga ut mange album, har blitt løftet frem i mange subkulturer i dag på grunn av vinylens comeback.

Sånn sett helt riktig av Not­odden-baserte Plastic Sun å debutere med en vinylplate. Ni låter inspirert av klassisk 70-talls prog, symfonisk rock, jazzrock og islett av norsk folke­musikk. En på mange måter imponerende plate som henter godbiter i godteposen fra band som Rush, Gentle Giant, Soft Machine, Pink Floyd, Jethro Tull, Procol Harum, Uriah Heep. Hver eneste låt springer sin egen vei, men fellesnevneren er fri 70-tallsrock, eller prog. Flinkis-elementet dominerer ikke, men sjelen for musikken. Derfor hører jeg heller Plastic Sun enn Dream Theatre. Helt ærlig!

Bakgrunnen til trioen bak Plastic Sun er kanskje ikke helt som ventet i forhold til musikken vi får presentert. Espen Fjelle på orgel, piano og synth kjennes fra apparatet bak Notodden Bluesfestival i de gode gamle dager. Han har spilt på utallige plateutgivelser fra Norsk Utflukt til Kristin Berglund, Notodden Bluesband, Rita Engedalen, Knut Reiersrud, Steinar Albrigtsens siste, og selvsagt Kåre Virud opp gjennom årene, men har et videre syn på musikk enn bare blues. Som nok kom til syne da han fikk legenden Al Kooper til Notodden for mange år siden, en av bluesens og rockens mest skapende krefter på sin tid. Andre Søgnen på trommer, perk og bass, og Håkon Kyllingmark på gitar, lapsteel og vokal kjennes fra metal, pønk og black metal-miljøet. At de har endt opp med en ustoppelig mengde teateralske improvisasjoner og låtskriverkunst i prog-verdenen er sikkert en overraskelse, ikke bare for oss, men også for dem selv. Sett med fortidens briller. Favorittlåtene er «Green is the new green», «Springtime in Soho» og ikke minst «The future in retrospect».

Et realt progrock og kunstrock-album med influenser fra symfonisk rock, folkrock/ folkemusikk og jazz/jazzrock. Og sikkert mer om man leter. Ingen låter er like, og du skreller lagene med inntrykk som en løk. Og slik som løk er verdens mest næringsrike grønnsak er Plastic Sun om ikke blues, så en av de rikeste progrock-produksjoner fra Norge på lenge (et Norge som har et godt rykte der ute i verden innen progrock skal vi vite). Det eneste de har vært uheldige med er pressingen, som har en svak slenglyd på hele side to på mitt eksemplar